Polybromerte difenyletere, forkortet PBDE, hører til stoffgruppen som kalles bromerte flammehemmere.

Dette har vært en av de mest omdiskuterte «nye» miljøgiftene det siste tiåret.

I 1998 begynte norske forskere arbeidet med å utvikle analysemetoder og kartlegge PBDE i norsk natur.

Etter seks år var det første forbudet i EU et faktum, og to år senere var stoffet PentaBDE tatt inn i Stockholmskonvensjonen om persistente organiske forbindelser (se faktaboks).

Konvensjonen skal beskytte mennesker og miljø mot persistente miljøgifter som kan langtransporteres i vann eller luft, og som hoper seg opp i næringskjeden.

– Dette eksempelet viser at et lite land kan nå langt bare man har god nok kunnskap i ryggen, mener prosjektleder Christian Dons i Klima- og forurensningsdirektoratet (KLIF).

Tidkrevende prosesser

Sammen med seniorforsker Martin Schlabach ved NILU (Norsk institutt for luftforskning) skal Dons innlede om utfordringer knyttet til miljøgifter under Forskningsrådets miljøforskningskonferanse i Oslo i dag.

De to vil bruke de polybromerte difenyleterne som eksempel når de viser hvordan forvaltning og forskere jobber med miljøgifter. Disse stoffene ble fra 1970-tallet brukt som flammehemmere, blant annet til tekstiler og plastmaterialer.

Fra slutten av 1990-tallet økte oppmerksomheten om de bromerte flammehemmerne.

– Arbeidet med miljøgifter tar lang tid. For å vinne fram internasjonalt må dokumentasjonen om spredning og effekter være solid. I tillegg jobber forskning og forvaltning mot sterke økonomiske krefter i slike saker.

– Kjemiprodusentene har ofte brukt store ressurser på produktutvikling og produksjonsfasiliteter, og vil derfor tjene penger på produksjonen sin så lenge som mulig, mener Schlabach.

Han får støtte fra Dons:

– Det er lang vei fra mistanken om at et stoff er en miljøgift, til man har en faglig robust dokumentasjon for stoffet.

– I tillegg må behovet for tiltak modnes internasjonalt, og det må dokumenteres at det finnes erstatningsstoffer som har de riktige tekniske egenskapene og ikke medfører store ekstrakostnader for produsentene, sier Dons.

Nordområdene som argument

Begge trekker også fram miljødata fra nordområdene som vektig argument ved internasjonale politiske prosesser om miljøgifter. De senere årene har det vært mye fokus på langtransport av miljøgifter til nordområdene, og særlig Svalbard.

– Situasjonen har gitt Norge et internasjonalt ansvar som ligner på en vaktbikkjefunksjon. Når vi påviser miljøgifter i konsentrasjoner langt høyere enn hva man forventer i et slikt uberørt område, dokumenterer vi at miljøgiftene langtransporteres.

– Dermed skaffer vi gode argumenter for at også andre land må sette i verk tiltak som monner for å begrense spredning av de ulike miljøgiftene, mener Schlabach.

Lenker:

Klima for miljøforskning – Miljø 2015-konferansen II 

Forskningsrådets program: Norsk miljøforskning mot 2015 (MILJO2015)