De fleste steder renner vann fra bilveier rett ut i naturen. Men langs de nye, større hovedveiene er det ofte bygd sedimentasjonsdammer. Her er et basseng som ligger på Skullerud i Oslo. (Foto: NIVA)
Støv og skitt fra motorveiene havner i denne dammen
Når det regner på bilveiene, renner en suppe av veistøv og miljøgifter ned i grøfta. Men hva skjer med dyrelivet der?
Hver dag dundrer biler og tungtransport langsmed Norges nesten hundre tusen kilometer med vei. Asfalten sliter på dekkene, dekkene sliter på asfalten, støvet fyker, eksosen strømmer og når det kommer et regnskyll, havner alt i grøfta.
De fleste steder renner vannet rett ut i naturen, men langs de nye, større hovedveiene er det flere steder bygd såkalte sedimentasjonsdammer. Disse dammene er laget for å rense det forurensede overvannet ved at sot, gummi, støv og skitt kan synke til bunns før vannet renner videre.
Forskerne Sissel Ranneklev og Sondre Meland ved Norsk institutt for vannforskning (NIVA) har sett nærmere på disse dammene. Sammen med Statens vegvesen har de forsket på hvordan det står til med helsa til dyrene som bor i sedimentasjonsdammer.
Fra lab til virkelighet
– Sedimentasjonsdammene er leveområder for en rekke planter og dyr. Samtidig er det ofte høye nivåer av miljøgifter fra trafikken der. Disse miljøgiftene har potensielt en rekke skadelige virkninger på for eksempel fisk, forteller Sondre Meland ved NIVA.
Dyr og planter som har blitt utsatt for miljøgiftene fra ufullstendig forbrenning av drivstoff, såkalte polysykliske aromatiske hydrokarboner (PAH-er), har blant annet større risiko for å få skader på DNA-et sitt.
Ble med på tunellvask
Forskerne samlet inn planter, frosk, prøver av vannbunnen og den lille fisken ørekyt fra sedimentasjonsdammen som beskytter Ljanselva på Skullerud i Oslo og fra Sagdammen i den samme elva.
De fisket også ørekyt i Svartoren i Østmarka som de antok var upåvirket av veiforurensning, som de kunne sammenligne med.
Deretter ble de med på vasking av Granfosstunellen, Oslofjordtunellen og Nordbytunellen og samlet opp noen liter av vaskevannet. Vaskevannet brukte de til å gjøre forsøk med leverceller fra ørret og alger, for å se om vannet var giftig.
Ved å bruke vaskevann fra tuneller kan de nemlig avsløre noen av de biologiske effektene som forurensningene fra vei, bil og veikonstruksjon har i naturen.
Detox-protein og DNA-brudd
Fisken fra sedimentasjonsdammen på Skullerud hadde betydelig flere skader i DNA-et enn fisken fra Sagdammen, som ligger oppstrøms for sedimentasjonsdammen. Slike skader kan gi varige endringer i arvestoffet og i verste fall forårsake kreft.
I tillegg til DNA-skader hadde fisken fra Skullerud høye nivåer av avgiftingsproteinet CYP1A. Dette proteinet forandrer på giftige stoffer slik at de lettere skal skilles ut av kroppen, altså hjelpe fisken med å tåle giften.
– Men fisken vi analyserte er ikke helt detox-et. Ørekyta fra Skulleruddammen hadde svært høye nivåer av PAH-metabolitter, sier Meland og forklarer:
– PAH-metabolitter er de stoffene PAH-er blir omdannet til av avgiftingsproteinene. Men det betyr ikke nødvendigvis at de er ufarlige.
Dårlig fiske-BMI
Fiskens BMI, eller kondisjonsfaktor, viste også at fisken fra Skullerud var i dårligere tilstand enn fisken fra Østmarka. Årsaken til dette kan være flere: Kanskje var det rett og slett dårligere tilgang på mat i sedimentasjonsdammen enn i Østmarka?
Forskerne utelukker likevel ikke at de høye nivåene av enkelte miljøgifter kan ha bidratt til den dårlige BMI-en.
Avgiftningsmekanismer koster fisken mye, og om den bruker mye energi på å produsere avgiftingsproteiner, blir det mindre igjen til å søke etter mat og å vokse.
Vokser saktere i vaskevann
Og hva med eksperimentet med alger og leverceller? Jo – du gjettet riktig; Hverken algene eller levercellene hadde godt av vaskevannet. Vannet fra to av de tre tunellene fikk algene til å vokse saktere og aktiviteten til avgiftingsproteinene i levercellene til å bli høyere.
Overraskende nok hadde vaskevannet fra Oslofjordtunellen ingen effekt, hverken på algeveksten eller proteinaktiviteten. Forskerne har ingen god forklaring på hvorfor Oslofjordtunellen skulle være annerledes, men innholdet av miljøgifter i vaskevannet var lavere enn i de andre tunnelene. Tunnelen hadde vært stengt for lastebiler på grunn av tekniske feil en lengre periode før tunellvasken.
Men hvorfor akkurat vaskevann fra tuneller?
– Tunellene er veldig interessante, for da ser vi kun på lokale forurensninger som er fra veien og kjøretøyene. All annen forurensning fra nedbørsfeltet og langtransporterte miljøgifter, plantevernmidler, kan vi da se bort fra, forklarer Ranneklev.
I tunellene finner forskerne mange stoffer, særlig en del PAH-er som ikke er regulert av myndighetene. Giftigheten til disse er stort sett ukjent for forskerne.
Flere blå-grønne tiltak og mer forskning
– Undersøkelsene våre viser noen av konsekvensene trafikkforurensning har på dyrelivet, og hvor viktig det er å samle opp miljøgiftene fra veitrafikken i sedimentasjonsdammer før det renner ut i hovedvassdragene, sier Ranneklev.
– Vi trenger mer forskning for å få en større forståelse av hvordan forurensning fra veitrafikk påvirker miljøet, samt hvordan man kan beskytte vannmiljøet ved å bygge gode renseløsninger.
– Så langt har vi hatt fokus på organiske miljøgifter. Samtidig er det bekymring knyttet til partikler fra dekkslitasje som en stor kilde til spredning av mikroplast. Dette satser vi på å se nærmere på i tiden fremover, avslutter Ranneklev.
Referanser:
Petersen, K m.fl: In vivo and In vitro effects of tunnel wash water and traffic related contaminants on aquatic organisms. Chemosphere. 2016. DOI: 10.1016/j.chemosphere.2016.08.108
Grung, M m.fl: PAH related effects on fish in sedimentation ponds for road runoff and potential transfer of PAHs from sediment to biota. Science of the Total Environment. 2016. DOI: 10.1016/j.scitotenv.2016.05.191
