Da Prøysen seilte på Mjøsa på 60-tallet, var det hipp som happ. Folk rundt Mjøsa hadde fått vannklosett og vasket med fosfatholdige vaskemidler, jordene ble gjødsla med mineralgjødsel og industrien var skitten og forurensende.

Man kunne seile på store Mjøsa og føle seg liten, mens kloakk og avrenning løp fritt ut i innsjøen, der algene trivdes stadig bedre og fisken stadig dårligere.

Mjøsa var på randen av økologisk kollaps, og drikkevannet smakte vondt.

Vellykket aksjon

Norsk institutt for vannforskning (NIVA) begynte å ta prøver av Mjøsa allerede på 1960-tallet. Overgjødsling gjorde at tilstanden i innsjøen ble stadig ble verre, og den ble vurdert som kritisk da blågrønnalger, såkalte cyanobakterier, slo til med kraftige oppblomstringer på midten av 1970-tallet. 

Den dårlige vannkvaliteten gjorde at Mjøsaksjonen ble startet i 1973, en aksjon som skulle vare i ti år. Da ble det bygget kommunale renseanlegg og anlegg for håndtering av husdyrgjødsel, i tillegg til at fosfatholdige vaskemidler etter hvert ble forbudt.

NIVA har overvåket utviklingen i Mjøsa og de tolv største elvene som springer ut i den årlig, helt siden 1972. Forsker Jarl Eivind Løvik kan bekrefte at Mjøsaksjonen har vært vellykket:

– Miljøtilstanden i Mjøsa er sterkt forbedret siden 70- og 80-tallet, sier NIVA-forskeren, som er en av forfatterne bak årets rapport om vannmiljøet i Mjøsa.

• Les også: Hvorfor er det mer miljøgift i fisk fra Tyrifjorden?

Slutt på giftige algeoppblomstringer

I de fleste innsjøer er det mengden fosfor som bestemmer hvor store biomasser av alger det er næringsgrunnlag for. Da store mengder fra jordbruk og kloakk ble ført fra elvene ut i Mjøsa på starten av 80-tallet – cirka 165 tonn fosfor bare i 1980, og betydelig mer på 1970-tallet – ble det store algeoppblomstringer.

Kiselalgene, som bygger skallet sitt av silisium, ble til slutt begrenset på grunn av silisiummangel, mens blågrønnalgen, som ikke trenger silisium, tok over etegildet og blomstret.

Blågrønnalger produserer stoffer som både lukter og smaker vondt, og noen typer produserer stoffer som er giftige for lever og nerver.

– Siden 70- og 80- tallet er fosformengden i Mjøsa blitt nesten halvert, opplyser Løvik, og fortsetter:

– Biomassen av planteplankton er også mer enn halvert siden da, og andelen av blågrønnalger er sterkt redusert.

Er lykken i ferd med å snu?

Så langt, alt vel. Men som Prøysen synger i visa: Om lykka sku seg vende? Den siste NIVA-rapporten tyder på nettopp det.

Endringer i klimaet har gjort at middeltemperaturen mellom juni og oktober er økt med nesten to grader i de øvre vannlagene, og klimaendringene har trolig også bidratt til flere flommer de senere årene.

I flom-årene var tilførselen av fosfor rundt tre ganger mer enn de om lag 90 tonnene som var normalen for Mjøsa mellom 2001 og 2010. Årsaken var at de store nedbørsmengdene vasket fosfor ut av jorda.

Men ikke bare i typiske flomår har avrenninga av fosfor økt; mildere vintertemperaturer og mer nedbør har gjort at Mjøsa har fått mer tilførsel av fosfor i 2016. I tillegg var den totale algemassen på tre av de fire målestasjonene i Mjøsa høyere enn grensa som er satt for god vannkvalitet.

Likevel tilsier den samlede vurderingen av alle NIVAs prøver fra fjoråret at den økologiske tilstanden i innsjøen er god.

• Les også: Sjøer blir varmere over hele kloden

Klart badevann

Mjøsa skal ifølge miljømålet i Vannforskriften være en næringsfattig innsjø, noe den i det store og hele igjen har blitt. Det betyr at den skal ha liten tilførsel av næring og derfor også liten produksjon av planter, både planteplankton og høyere planter.

Ved tre av de fire prøvestasjonene hadde man sju til åtte meter sikt ned i vannet gjennom mesteparten av fjoråret, noe som tyder på at det var små mengder planteplankton i vannmassene.

Utenfor de større elveutløpene, og spesielt utenfor Gudbrandsdalslågen, var det likevel dårligere sikt i vannet i enkelte perioder. Dette kan forklares med at flom har ført med seg slam ned elva og ut i innsjøen.

Når det gjelder alger, har det vært noen mindre oppblomstringer av kiselalger på sensommeren de siste årene, men blågrønnalger har det generelt vært svært lite av på prøvestasjonene. Løvik kan fortelle at det likevel ikke er uvanlig å observere en del blågrønnalger i Mjøsa om sommeren når gradestokken i vannet nærmer seg badetemperaturer:

–  Disse artene har en tendens til å konsentreres på overflaten. Dette kan resultere i temmelig markante ansamlinger enkelte steder langs land, selv om mengden i dypere vannlag kan være beskjeden, forklarer forskeren.

Fortsatt overvåking

Selv om det er godt over 30 år siden Mjøsaksjonen var over, har forskerne de senere årene sett nye tendenser og mønstre i Mjøsa som det er viktig å følge med på utviklingen av.

– Derfor er det fortsatt nødvendig å begrense tilførslene av næringsstoffer til Mjøsa og å fortsette den årlige overvåkingen av vannkvaliteten i tiden som kommer, konkluderer Løvik.

• Les også: Noen trives i det kalde badevannet

Referanse:

Jarl Eivind Løvik: Tiltaksorientert overvåking i vannområde Mjøsa. Årsrapport for 2016. Norsk institutt for vannforskning, 2017. rapport nr. 7144-2017.