Professor Henrik Hellstenius brenner for at studentene skal eksponeres for flere kunstarter enn sin egen mens de studerer.  (Foto: Brian Cliff Olguin)
Professor Henrik Hellstenius brenner for at studentene skal eksponeres for flere kunstarter enn sin egen mens de studerer. (Foto: Brian Cliff Olguin)

— Utdanner vi kunstnere eller håndverkere?

Professor og komponist ved Norges musikkhøgskole mener dette er et ukomfortabelt spørsmål, men at vi likevel må stille det.

Published

Da professor Henrik Hellstenius gikk ut av Norges musikkhøgskole på 1980-tallet, hadde han utelukkende jobbet med musikk. Virkeligheten som møtte ham var et tett samarbeid med dansere, teaterfolk, billedkunstnere, forfattere og dramatikere. Blant andre.

– Ingenting av dette var jeg blitt eksponert for gjennom studiet, sier han.

Hellstenius jobber nå som professor ved musikkhøgskolen (NMH) og underviser vordende komponister og musikere. Han ønsker å gjøre overgangen fra studier og arbeidsliv mindre brå for studentene sine. 

– Jeg vil forberede studentene bedre på yrkeslivet som komponist og musiker, der de jobber i konstellasjoner med forfattere, dansere, skuespillere, videokunstnere, billedkunstnere. Det er en selvfølgelig del av det å studere musikk, fastslår Hellstenius.

Må tørre å stille krav

Selv måtte han lære seg relasjonen mellom musikk og tekst, musikk og bevegelse, bilde og musikk, og hvordan musikk inngår i ulike sammenhenger. Når den ikke står alene.

– Faktum er at vi har begrensede ressurser i våre sanser, derfor kan vi ikke lage altfor kompleks musikk når den skal virke sammen med noe. Da kan ikke musikken ha den samme plassen som i konsertverk. Du kan ikke skrive så komplekst og rikt som når du jobber med med konsertmusikk.

Samtidig mener Hellstenius at komponistene heller ikke må bli for forsiktige.

– Jeg kan stille krav til de andre kunstartene. Jeg skal ikke bare akkompagnere dans eller teater, musikken har egenverdi, den skal ikke bare fargelegge i bakgrunnen. Det skal være et reelt samarbeid. Det skulle jeg gjerne for egen del vært mer bevisst på før jeg gikk ut fra NMH.

Har du inntrykk av at andre musikere er bevisst på dette?

– Jeg ser, og nå snakker jeg veldig generelt, at mange gjør de samme feilene. Filmmusikk tar jo automatisk en bakgrunnsrolle. Det er noe man må utfordre. Vi er musikere og komponister, og vi skal hevde musikkens verdi, sier han. Det mener Hellstenius er et ansvar som er særlig viktig nå.

– Vi lever i en tid med ekstremt sterk visuell kultur og språklig kultur. Musikken er noe mange har som bakgrunn – som de har på øret hele tiden. Vi må hevde kunstarten vår i møte med de andre kunstartene.

Friere roller i samarbeid med andre

Hellstenius bruker sin egen erfaring og nettverk i arbeidet med studentene.

– For komposisjonsavdelingens vedkommende er det mye basert på min og mine kollegers egne kunstneriske praksis. Forfattere, dramatikere, regissører, koreografer og dansere som jeg og andre lærere på komposisjonslinjen har jobbet profesjonelt med, bruker vi for å lage prosjekter for deres og våre studenter sammen, sier han.

Hellstenius vil utdanne musikere og komponister som er reflekterende, utøvende og skapende. (Foto: Brian Cliff Olguin)
Hellstenius vil utdanne musikere og komponister som er reflekterende, utøvende og skapende. (Foto: Brian Cliff Olguin)

Professoren mener den tverrfaglige dimensjonen gir studentene et fortrinn.

– Når de går inn i prosjektene som er tverrkunstneriske, opplever de seg selv ofte som annerledes og friere i en kunstrolle enn når de bare – i anførselstegn – er musikere eller komponister.

Å jobbe på tvers er ikke for alle

Han mener de aller fleste studentene er glade for de tverrfaglige samarbeidene og utfordringene de må gjennomføre, men innrømmer at det ikke er for alle.

– Mange får et «eureka» når de jobber med disse prosjektene, og en del av samarbeidene har ført til at folk jobber videre sammen etter studiene. Men ikke alle vil dette, noen synes bare det er pyton. De vil bare skrive musikk, og det er helt streit.

Kan man leve i en boble og ikke forholde seg til andre kunstarter?

– Ytterst få. Når jeg tenker på kolleger, er det nesten ingen som ikke har jobbet med annen kunstart.

Hva får du ut av slike samarbeid selv?

– Tidvis er det en svært viktig del av motivasjonen for å drive med musikk overhodet. Jeg har laget opera, teater, iscenesatt konserter, personlige portretter av musikere, integrert bevegelser i partiturene mine og integrert språk i partiturene mine. For meg er jobbing med andre kunstarter en integrert del av det kompositoriske.

Publikum vil høre forskjellen

Hva så med kulturlivet for øvrig? Vil komponister og musikere som jobber mer tverrfaglig være et pluss for kvaliteten på det som skapes i kulturlivet? Ja, mener Henrik Hellstenius.

– Dette er min tese, samarbeidene er jo der likevel: all læring dreier seg om prøving og feiling. Den samme dynamikken gjelder for samarbeid med andre kunstarter. Studentene som har vært eksponert for slike samarbeid er bedre, mer avanserte, mer interessante kunstnerisk.

Tror du publikum legger merke til det når kunstartene ikke passer sammen?

– Ja. De vil merke at det er en slags ubalanse. Kanskje klarer de ikke høre hva som foregår fordi det er for tett, for fort, for komplekst, sier Hellstenius, men understreker at det ikke finnes noen fasit for hvordan kunstartene skal virke sammen.

– Det er ikke et mål at ting skal passe, av og til er kontrastene vel så interessante. Det er helt umulig å si hva som er riktig. Men jeg har en lakmustest: går jeg fra en forestilling og må bruke mitt emosjonelle og intellektuelle apparat for å tenke videre på hva jeg opplevde – og det varer en stund – da er det vellykket. Men går jeg derfra og tenker at dette var bare helt rart, at det fantes en ubalanse mellom kunstutrykkene som ikke virket villet, så er det noe som ikke stemmer.

Tekst er vanskeligst

Hva er den vanskeligste kunstarten å jobbe med?

– Musikk er en abstrakt kunstart, du kan ikke se den, ta på den. Det er lettest å jobbe med andre abstrakte kunstarter, for eksempel dans. Den er ordløs. Mest utfordrende er språk, tekst. Enten i teater eller andre sammenhenger. Det er så mettet og komplekst, og tar så mye oppmerksomhet. Det er derfor jeg er så opptatt av det selv, det er veldig vanskelig å få til. Jeg er kjempefascinert av det.

Talt tekst eller også den som synges?

– Sang svekker ofte det semantiske innholdet, du kan godt høre en sang uten å forstå teksten. Det er den talte eller skrevne teksten som er vanskelig.

Er det å lage musikk bare for musikkens del «the easy way out», synes du?

– Nei, svarer Henrik Hellstenius kontant.

– Det er ekstremt viktig at komposisjonslinjen skal være begge veier. Det er vanskelig å lage musikk i seg selv. For egen del tenker jeg at jeg må bli minst hundre år, for da rekker jeg kanskje å lage ett stykke som er bra, avslutter Hellstenius.