Rockens rolle i Russland

I mange vestlige studier av russisk rock fremstilles den som pro-demokratisk og antisovjetisk. - Det blir litt for enkelt, mener Yngvar B. Steinholt, som arbeider med en avhandling om russisk rock i pre-perestrojkaperioden tidlig på 1980-tallet.

Publisert

- Det sitter veldig dypt at rock skal være mot noe, sier Steinholt og sikter til rock mot rus, rock mot mobbing, rock mot techno og så videre.

Vil nyansere bildet

Dette perspektivet preget også mange vestlige akademikere, da de begynte å studere den superpopulære russiske rocken som eksisterte i perestrojkaperioden.

Arbeidene deres ble oftest ofre for en litt for enkel todimensjonal modell av undertrykkelse og motstand, der rocken ble politisert og ansett som motkultur og et opprør mot den offisielle makten.

Dette bildet ønsker Yngvar Steinholt å nyansere. Bakgrunnen er blant annet hans egen hovedoppgave om graden av politiske motiver i sangtekster av Alisas Konstantin Kintsjev under og etter perestrojka.

- Må ta hensyn til musikken

"Yngvar B. Steinholt."
"Yngvar B. Steinholt."

- Jeg opplevde selve problemstillingen som hemmende og fant ut at man må tilnærme seg musikk på en annen måte, sier han.

Blant annet fant han metoden med å klippe sangteksten ut og behandle den som et dikt lite tilfredsstillende.

- Da glemmer man å forholde seg til stemmen som fremfører teksten, noe som kan føre til mange rare konklusjoner. Den samme teksten kan høres veldig forskjellig ut alt etter som hvordan den fremføres. En parodi er for eksempel ikke noe du nødvendigvis ser på papiret, sier Steinholt.

- Man kan ikke studere rocktekster uten å ta hensyn til musikken, mener Steinholt, som er stipendiat ved Institutt for klassisk filologi, russisk og religionsvitenskap.

Musikalsk metode

Mens Steinholt strevde med hvordan han skulle angripe rocken og følte tradisjonell musikkvitenskap var lite egnet til å studere rytmisk basert musikk, møtte han den engelske musikkprofessoren Philip Tagg på en konferanse.

- Han var så vennlig å foreslå en fremgangsmåte - en metode tilpasset populærmusikk, forteller Steinholt.

Løsningen besto i å bruke informanter til å danne seg et bilde av selve musikken og på basis av dette undersøke hvilke føringer den legger på meningsdannelsen.

En russisk rockestetikk?

Steinholt har samlet seg et panel av informanter fra flere land i Europa og Nordamerika. Alle er amatørmusikere, og ingen av dem er russere. Det er et poeng at informantene ikke skjønner innholdet i teksten, men assosierer fritt kun ved å høre på musikken.

Informantene har fått tilsendt opptak av fire sanger fra fire forskjellige velkjente russiske rockeband og fått i oppgave å gi tilbakemelding på en rekke spørsmål. Det kan være om musikken ligner noe de har hørt før eller om de mener de hører noe oppsiktsvekkende eller uvanlig med musikken.

Steinholt er blant annet interessert i å kartlegge om det finnes noen spesiell russisk rockestetikk.

- Mange assosierer det samme

"Akvarium var det ledende undergrunnsbandet i Leningrad på hele begynnelsen av 1980-tallet."
"Akvarium var det ledende undergrunnsbandet i Leningrad på hele begynnelsen av 1980-tallet."

- Jeg har fått veldig interessante tilbakemeldinger. Det har dannet seg et mønster. Mange assosierer det samme, sier han.

Steinholt forklarer at flere for eksempel forbinder et sangeksempel med samme låt av østerrikske Falco, eller at spillestilen til et band beskrives som en uvant blanding av bluesbasert rock og punk.

Rockere i konflikt

Yngvar Steinholts avhandling består av tre deler. I tillegg til musikk- og tekstanalyse har han vært på feltarbeid i St. Petersburg, tidligere Leningrad, og sporet opp og intervjuet musikere, som var tilknyttet Leningrad Rockklubb.

Denne klubben var den eneste i sitt slag i Sovjetunionen før perestrojka, og ble til som følge av et sammenfall av interesser mellom krefter i byens rockmiljø og kontrollmyndighetene.

Tanken var at når et kreativt miljø befant seg utenfor statens kontroll, og det var fare for at dets virksomhet kunne virke undergravende på samfunnsordenen, ble miljøet invitert til å danne sin egen organisasjon.

Fristed

På begynnelsen av 1980-tallet tilbød man rockerne i Leningrad et fristed for sin virksomhet. Til gjengjeld ble det dannet et styre bestående av medlemmer fra miljøet og offentlige representanter, som ble gitt fullmakt til å kontrollere opptak og eksklusjon av medlemmer.

En representant for sikkerhetstjenesten overvåket virksomheten og sørget for at styret holdt orden i egne rekker. I motsatt fall ble det truet med nedleggelse.

Etter hvert begynte styret å forsvare sin posisjon overfor myndighetene ved selv å føre kontroll med medlemmene.

Fremdeles konflikter

Medlemmer som fungerte godt i miljøet begynte å legge press på kolleger, som forsøkte å tøye grensene.

Gjennom intervjuene fant Steinholt at det fremdeles eksisterer store konflikter mellom tidligere medlemmer av klubben på grunn av denne motsetningen mellom de lojale og de mer opprørske medlemmene.

- Jeg oppdaget raskt at jeg måtte være forsiktig med å nevne at jeg hadde snakket med den eller den. Jeg risikerte at enkelte ikke ville snakke med meg, fordi jeg hadde intervjuet en fra motsatt fløy, sier Steinholt.

Kunstnerisk og småelitistisk prosjekt

En annen ting som kom frem gjennom intervjuene er at grunnlaget for rocken ikke var politisk motivert i seg selv.

- Visse grener innenfor sosiologien har hatt veldig lyst å definere russisk rock som motkultur. Men mitt feltarbeid viser at rockmiljøets forhold til sovjetstaten var mye mer komplekst.

- Gjennom intervjuene synes det snarere som om rockernes prosjekt var et småelitistisk prosjekt, der de ikke først og fremst var ute etter å opponere, men arbeidet for å bli tatt på alvor som kunstnere, sier Steinholt, som mener det er viktig å ikke bare se motsetninger i alt.

Ikke svart/hvitt

- For mange er det vanskelig å forstå at et totalitært samfunn ikke nødvendigvis er et svart/hvitt-samfunn. Spesielt ikke et i den grad byråkratisk samfunn som det sovjetiske var.

- Det var for eksempel sider ved det sovjetiske samfunnet som muliggjorde fremveksten av rock, slik som lave levekostnader og muligheten til å ofre yrkeskarriere og høy lønn til fordel for fritid, forklarer Steinholt.

Han legger til at det er klart man kan bruke rock i maktsammenheng og velge seg ut et «vi» i motsetning til «dem» og få utløp for frustrasjon enten det er mot politikere eller den eldre generasjon.

Handler om å ha det gøy

- Men man må være forsiktig med å trekke alt ned til dette, sier forskeren, som mener rocken, ved siden av identitetsbygging, først og fremst handler om å ha det gøy.

- Den skal skape og frigjøre energi hos både publikum og utøvere, avslutter han.