Anne Gjelsvik, professor i filmvitenskap ved NTNU, har tro på en Oscar-mor i år. Den gjeve statuetten deles ut søndag 27. februar.

I tre av filmene nominert til beste film, framstiller fire av dagens beste skuespillerinner mødre. To av dem er nominert til Oscar.

Gjennom å forske på far i amerikansk samtidsfilm, har Gjelsvik merket seg at det er de onde mødrene som er mest synlige blant amerikanske filmmødre.

- Mødre har blitt, om ikke helt fraværende i amerikansk mainstreamfilm, så færre og færre. Enda sjeldnere er mor av den gode sorten. Det gjelder også for skuespillere og filmer som er nominert til årets Oscar, mener Gjelsvik.

Overser barna helt

- Annette Bening spiller en av de mest normale mødrene jeg har sett i amerikansk film på lenge, som mor i det lesbiske paret i ”The Kids Are All Right”, sier filmprofessoren.

- Men i filmene ”The Fighter” og” Black Swan” er mødrene slemme. I ren egoistisk blindhet utsetter de barna sine for fysiske og psykiske påkjenninger man vanligvis ikke ønsker sine fiender, fortsetter hun.

- Dette er morsfigurer svært langt unna forestillingen om den gode mor. Interessant nok har disse kvinnene ærgjerrigheten og staheten til felles med den karakteren som framstår som et av de beste morsbildene i amerikansk mainstreamfilm de siste par årene: ”Blind Side”, som Sandra Bullock fikk en fortjent Oscar for i fjor.

- Mens Bullocks morsskikkelse anvender stahet og styrke til barnets beste, så skjer det motsatte i ”Fighter” og ”Black Swan”. De ser ikke sine egne barn for det bildet de har skapt i sitt eget hode, mener Gjelsvik.

Hun viser også til boken ”Motherhood Misconceived” hvor redaktørene hevder at Hollywoods mødre tradisjonelt har vært demonisert.

Barna som livsprosjekt

- Mens arbeidende mødre tidligere var dem som ble framstilt som svikefulle, er det interessant nok det motsatte som skjer her i filmene som er nominert i år, mener Gjelsvik.

- Disse kvinnene er demoniske fordi de fyller livene sine med sine barn. De skaper barna om til sine livsprosjekt, og snylter på livene deres som giftig eføy. De er med andre ord ikke for lite mødre, de er for mye mødre, sier hun.

Gjelsvik mener at mor tradisjonelt har vært Hollywoods kvinnerolle nummer en, og framhever den prototypiske kvinnelige melodramatiske heltinnen som moren som ofrer seg for sine barns lykke - som i ”Stella Dallas” (1937), ”Imitation of Life” (1935 og 1959) eller ”All That Heaven Allows” (1955).

Den moderne heltinnen har av og til vært actionheltinnen som redder barn som i ”Aliens”, eller som jakter på sitt barn i ”Kill Bill”.

Far er ofte helten

- Og så var det ”Erin Brokovich”, men det er allerede over ti år siden. Hun var heller ikke heltinne fordi hun var mor, kanskje heller på tross av.

- Den amerikanske filmen er selvsagt full av mødre som bipersoner eller perifere figurer i bakgrunnen, hun som går eller blir, men en mor som den bokstavlig talt bærende karakteren i filmen, er mer uvanlig.

- Særlig er det vanskelig å finne mødre som er heltinner, mens helter i den amerikanske filmen er ofte fedre, sier Gjelsvik som mener at årets Oscarfilmer løfter kvinnene, kvinnerollene og mødrene tydeligere fram enn på lenge.

- Men jeg leter fremdeles etter den gode moren. Henne er det lenge mellom hver gang jeg ser i amerikansk film, sier Gjelsvik.

Lenke

Les mer utdypende om Anne Gjelsvik, mor, film og Oscar på www.rushprint.no.