Eldre mennesker er positive til å ta i bruk ny velferdsteknologi, som for eksempel bruk av video til å kommunisere med helsepersonell. Her fra et pilotprosjekt i Randaberg kommune (Foto: Ove Sveinung Tennfjord)
Eldre mennesker er positive til å ta i bruk ny velferdsteknologi, som for eksempel bruk av video til å kommunisere med helsepersonell. Her fra et pilotprosjekt i Randaberg kommune (Foto: Ove Sveinung Tennfjord)

– Kommunene er ikke forberedt på velferdsteknologi

Mange eldre er klare for å bruke ny teknologi til rehabilitering hjemme. Det er kommunene og helsepersonellet som bremser. 

Publisert

Andelen eldre øker raskt, levealderen øker og stadig flere kommer til å trenge hjelp og helsetjenester hjemme. Blant annet til opptrening etter fall – eller forebyggende trening for å holde balansen og for å få bedre styrke til å greie ulike oppgaver på egenhånd.

«Stå med føtene saman, sving med armane – og køyr!». De som har levd noen år, vil huske TV-programmet «Trim for eldre». Mange godt voksne omkring i det ganske land sto i stuene sine og fulgte instruksjonene på TV-skjermen, akkompagnert av pianospill. Balansetrening og styrketrening, gjennomført på hjemmebane.

I dag bruker en del land videokommunikasjon i hverdagsrehabilitering. Det kan kalles et slags moderne «Trim for eldre», men som også tilpasser seg dine behov. 

En studie av hverdagsrehabilitering som gjennomføres via videokommunikasjon, viser at eldre er relativt positive til slike tiltak. Utfordringen er å få kommuner og helsepersonell til å ta teknologien i bruk.

Skyper med barnebarna

– Mange eldre i dag er vant med å bruke Skype for å kommunisere med barnebarn som bor langt unna, og mange er vant med Ipad og touch-teknologi, sier førsteamanuensis Ralf Kirchhoff ved NTNU i Ålesund.

– Denne kunnskapen har overføringsverdi til den relativt enkle teknologien som kan brukes i hverdagsrehabilitering via videokommunikasjon. Det å bruke velkjent teknologi på denne måten er ennå et uutnyttet felt i Norge, sier han.

Australia, Storbritannia, Sverige og USA er eksempler på land som har kommet langt i å høste erfaringer med velferdsteknologi.

Kirchhoff har i samarbeid med universitetslektor Helen Berg gjort en undersøkelse basert på elleve empiriske studier. Den viser altså at eldre pasienter i hovedsak er fornøyde med å ta i bruk videokommunikasjon i opptrening hjemme.

Mye reisetid i grisgrendte strøk

Kirchhoff peker på at en av de største utfordringene for eldre som trenger rehabilitering i dag, er at de ofte må forholde seg til svært mange ulike personer.

Store avstander i et grisgrendt land som Norge byr også på problemer.

– Det går med mye tid på reising for spesialisert helsepersonell som skal assistere med rehabilitering hjemme. Med videokommunikasjon kan fysioterapeuten eller ergoterapeuten bruke tiden mer effektivt på oppfølging av hver enkelt pasient, i stedet for å bruke tid på å reise rundt til dem, sier Kirchhoff.

Gjennom videoteknologi kan fysioterapeuten eller ergoterapeuten gi opplæring og oppfølging til både pasienten selv og eventuelt opplæring og veiledning til hjemmehjelpstjenesten som bistår dem hjemme.

– Innføring av det man på fagspråket kaller telerehabilitering vil trolig gjøre det lettere å nå flere pasienter der de bor, særlig i lite befolkede områder. Primært kan ergo- og fysioterapeuter veilede pasienter og helsepersonell fra hjemmetjenesten ved bruk av video, i en toveiskommunikasjon, for å sikre at øvelser blir utført korrekt. Dermed øker også effekten av tjenesten, konkluderer Helen Berg.

Helsepersonell og kommuner er skeptiske

Studien viser altså at det ikke er de eldre som bremser innføring av teknologien. Men hos helsepersonell finnes en del skepsis. Kirchhoff tror det henger sammen med at teknologien ennå ikke er integrert i sykepleierutdanningene eller andre helseutdanninger i Norge.

Den aller største utfordringen står kommunene for.

– For kommunene er dette ukjent terreng, og mange er per i dag ganske uforberedt på å ta i bruk velferdsteknologi, sier Kirchhoff.

Han trekker fram flere grunner til dette. For eksempel må det bygges ny infrastruktur, noe som er krevende. Innføring av velferdsteknologi krever også langsiktig og koordinert planlegging, og ikke alle kommuner er så gode på det. Det kan ha sammenheng med manglende kompetanse, for eksempel hos de som bestiller og drifter helsetilbudet, eller så kan kommunestørrelse og kommunenes økonomiske handlingsrom virke hemmende.

Må ha et parallelt ikke-teknologisk tilbud

Selv om mange eldre er positive, er det også mange som synes den nye teknologien både er vanskelig og upersonlig.

– Hvis en kommune innfører en slik velferdsteknologibasert løsning, vil enkelte føle seg tvunget til å ta i bruk noe de ikke ønsker eller føler at de ikke behersker. Derfor er det viktig at en kommune som innfører det, også må ha et parallelt ikke-teknologibasert system, understreker Kirchhoff.

Dette er altså ikke en quick fix for alle, men en ny måte å tilby tjenester på, hvor målet er at tilbudet til de som trenger rehabilitering, blir bedre.

– Det skjer en del prøvevirksomhet knyttet til velferdsteknologi i norske kommuner, men det stopper som oftest opp etter utprøving. Det mangler koordinering for å samle erfaringene slik at man kan bruke dem for å gå videre på, sier Ralf Kirchhoff.

Forskerne mener at studien i så måte kan gi grunnlag for å planlegge, gjennomføre og prøve ut denne type velferdsteknologien mer systematisk og koordinert. 

Referanse: 

Ralf Kirchhoff og Helen Berg, Bruk av videokommunikasjonsteknologi i hverdags- og/eller telerehabilitering, Sykepleien, nr. 2, 2016.