Det er høgskolelektor Gro Killi Haugstad ved Høgskolen i Oslo som har funnet ut dette.

Hun har systematisert data fra mange års prosjektarbeid der hun har forsket på alternative behandlingsmåter for kvinner med store og uforklarlige underlivssmerter.

Haugstads hypotese var at pasienter som får mensendieckbehandling, i tillegg til gynekologisk behandling, blir friskere enn en kontrollgruppe som bare får gynekologisk behandling.

Mensendieckmetoden har som mål å legge til rette for endringsprosesser gjennom en kroppslig læreprosess. Sentralt i denne læreprosessen står utforsking av bevegelse i egen kropp, med utgangspunkt i mensendieckøvelsene.

Haugstad har brukt en mensendieck somatokognitiv tilnærming (somato: det som tilhører kroppen - kognitiv: kunnskapsmessig). Dette er en metode som nå er utviklet til bruk som behandling av kroniske underlivssmerter hos kvinner.

Forbedring også etter endt terapi

En gruppe på 60 kvinner med underlivssmerter inngikk i Haugstads undersøkelse, og studien bekreftet hypotesen.

Den viste også at mensendieck somatokognitiv terapi forbedrer motoriske ferdigheter, at de er vedvarende og at ytterligere forbedring finner sted ni måneder etter endt terapi.

Dette mener Haugstad kan skyldes læringseffekten som kommer av at pasientene får økt kroppsbevissthet, mindre redsel for å bevege seg, bedret bevegelsesmønster og derved bedret sirkulasjon.

Alle ble bedre

- Av de som fikk mensendieckbehandling i tillegg til gynekologisk behandling ble alle signifikant bedre etter tre måneder. Særlig gjelder dette åndedrett, gange, balanse og bevegelse.

- I kontrollgruppen som bare fikk gynekologisk behandling var det ingen signifikant forbedring, forteller Haugstad.

Det ble brukt en smerteskala fra 0-10. Før behandling hadde kvinnene et snitt på 6,1. I gruppen som fikk behandling gikk tallet for smerteopplevelse ned til 3,2. I kontrollgruppen gikk snittet derimot bare ned étt poeng.

Etter en periode med behandling hadde kvinnene en behandlingspause på ett år før de ble kalt inn til kontroll etter ni måneder. Haugstad var særlig spent til hvordan tallene ville se ut for kvinnene etter denne perioden.

- Det viste seg at kvinnene var blitt enda bedre, selv om de ikke hadde hatt behandling på lang tid, sier hun.

Smertene hadde gått ned til et snitt på 2,0, noe som Haugstad understreker er sjeldent å se i lignende forskning. Hun tror dette skyldes en læringseffekt.

I tillegg viste det seg at behandlingsgruppen fikk mindre angst og depresjon, og kunne vise til bedre mestringsevner enn kontrollgruppen.

Gjelder mange kvinner

Utgangspunktet for Haugstads forskning var at mange kvinner kontakter helsevesenet fordi de har store smerter i underlivet og bekkenregionen.

Noen har så vondt at smertene blir invalidiserende, og statistikken viser at mørketallene er store.

- Mange kvinner tror at disse smertene er sjeldne og det er vanskelig å snakke om disse plagene med helsepersonell, sier Haugstad.

Hun forklarer at det er typisk for disse smertene at de ofte starter med konkrete hendelser som for eksempel en abort, nyrestein, blærekatarr eller nyrebekkenbetennelse.

I etterkant av den medisinske behandlingen kan det skje at symptomene ikke forsvinner, noe som særlig kan skje hvis kvinnen til å begynne med befant seg i en sårbar periode rent mentalt.

I løpet av noen år kan de kroniske smertene spre seg utover i kroppen og smerteterskelen senkes.

Mer om mensendieck somatokognitiv tilnærming:

• I mensendieck somatokognitiv behandling blir det ansett som vesentlig at pasienten selv er en aktiv deltager gjennom hele behandlingen med terapeuten som medvandrer.

• Mange pasienter som har kroniske underlivssmerter er redde for å bevege seg; de har unngått å for eksempel gå tur, ligge på magen eller å ha sex.

• Haugstads tilnærming til pasientene er først og fremst fysisk, med blant annet øvelser som går ut på å få nye bevegelseserfaringer og bli bevisst på dyp og rytmisk pust. Pasientene får hjemmeoppgaver, som i motsetning til andre terapimetoder, gjøres som en del av hverdagslige oppgaver.

• En sentral del av behandlingen er å snakke med pasienten om smertemekanismene. Et mål er å få pasienten til å forstå hvordan kropp og sjel henger sammen: Smertene må avmystifiseres og forstås. Dessuten blir det informert om at det ikke er farlig å bevege seg på tross av smerter.

• Det er viktig å fokusere på de daglige aktiviteter i samtalene med pasientene, ikke smertene.