Nye svar på gåten om strandflaten

Den norske strandflaten har lenge vært en geologisk gåte. Nye geofysiske funn kan bringe oss nærmere svaret på hvordan - og når - det spesielle landskapet ble dannet.

Publisert

Strandflaten er navnet på det grunne, kystnære sjøområdet, som strekker seg fra Stavanger i sør til Magerøya i Finnmark i nord.

Det fremstår som en stor flate, kun brutt opp av skjær og små fjell i sjøen. Bredest og mest karakteristisk er strandflaten i ytre Trøndelag og langs Helgelandskysten, hvor den er opp mot 50 kilometer bred.

En del av strandflaten, Vegaøyene i Nordland, står i dag på Unescos verdensarvliste.

Helt siden NGUs direktør rundt 1900, Hans Henrik Reusch, og senere Fritjof Nansen, begynte å forske på landskapet, har geologer undret seg over hvordan det har oppstått.

Dypforvitring

Forvitring er det som skjer når bergarter og mineraler brytes ned, enten kjemisk eller mekanisk. Når forvitringen er intensiv, og går dypt ned i berggrunnen, kalles det dypforvitring.

For 200 millioner år siden lå Norge på langt sydligere breddegrader, ikke langt fra Ekvator. Det var derfor varmt og fuktig klima her, og tropisk regnskog. I dette tilfelle er det sterkt syreholdig vann fra denne regnskogen, som har fylt opp lange og dype sprekker i berggrunnen. Berget har dermed blitt brutt ned til løsmasser som grus og leire, også kalt saprolitt. Dette har ført til at berggrunnen har vært et lett bytte for erosjon fra bølger og is.

Gjennom målinger av blant annet magnetisme og elektrisk motstand, har forskerne kartlagt store mengder saprolitt på strandflaten i Lofoten og Vesterålen.

Saprolitt har helt andre fysiske egenskaper enn berggrunnen. Den leder elektrisitet, har lavere seismisk hastighet, lavere tetthet og er mindre magnetisk.

– Variasjoner i disse verdiene kan vi måle, og sammen med geologiske observasjoner på overflaten kan vi slå fast at det faktisk er saprolitt og at den går dypt, forteller Odleiv Olesen ved NGU.

Slik så strandflaten ut i kritt-tiden. (Foto: (Illustrasjon: NGU))
Slik så strandflaten ut i kritt-tiden. (Foto: (Illustrasjon: NGU))

Flere steder ser forskerne at den går så langt ned som 100-200 meter. Og sannsynligvis går den enda dypere.

Utfyller tidligere teorier

Det har vært ulike teorier om hvordan og når strandflaten ble dannet.

Reuch mente at bølgeerosjon hadde formet området, og at dette skjedde mellom 1,8 og 66 millioner år siden, altså i tertiærtiden.

Nansen mente at is og frostsprengning fra istiden, som kom senere, var årsaken til forvitringen.

– Begge teoriene har svakheter. Det finnes nemlig steder i strandflaten som ligger skjermet for bølgeerosjon, sier Olesen.

– Betyr det at de nye teoriene om dypforvitring slår beina under Reuch og Nansen?

– På ingen måte, men de utfyller deres antagelser, sier forskeren.

– Vi mener at våre funn tyder på at det først har foregått en dypforvitring i berget, som igjen har lagt grunnlaget for strandflaten, og at den har startet enda lengre tilbake i tid enn både Reuch og Nansen var inne på.

Forskerne daterer forvitringen helt tilbake til trias-perioden, som var for cirka 200 millioner år siden.

Da dypforvitringen hadde gjort sitt gjennom millioner av år, var grunnen allerede porøs. Dermed kunne både bølger og is ta den med seg ut i havet, og lagt igjen den brede strandflaten som vi ser i dag.

Det store antall forvitringssoner opptrer dermed som sund og fjorder og utgjør den typiske skjærgården langs norskekysten.

NGU-forsker Odleiv Olesen publiserer sammen med flere kolleger de nye teoriene om dypforvitringens påvirkning på at strandflaten ble dannet. (Foto: NGU)
NGU-forsker Odleiv Olesen publiserer sammen med flere kolleger de nye teoriene om dypforvitringens påvirkning på at strandflaten ble dannet. (Foto: NGU)

Selve dypforvitringen er vanligvis skjult for det blotte øyet. De uforvitrede bergarter blir stående over havnivå som øyer og holmer.

Tunellbyggere og oljeleting

De nye funnene som NGU har gjort, vil være av stor betydning for dem som skal bygge undersjøiske tuneller eller lete etter olje.

– De som har bygget tuneller under havbunnen har hatt store utfordringer med å forutse og håndtere sprø og forvitret berggrunn, sier Olesen.

– Vi kan nå forklare at slike dypforvitringssoner på strandflaten heller er regelen enn unntaket

Forskerne har dessuten funnet en metode for å kartlegge problemsonene, som blir nyttig når tunnelene skal planlegges.

Olesen mener at det for oljeselskapene også er interessant å vite hvor og hvordan dypforvitring opptrer på standflaten.

– Denne kunnskapen kan gi en pekepinn om hvor de kan vente å finne tilsvarende forvitring på sokkelen utenfor strandflaten, sier han.

Her er strandflaten utenfor Herøy i Nordland. (Foto: Halfdan Carstens)
Her er strandflaten utenfor Herøy i Nordland. (Foto: Halfdan Carstens)

De senere års petroleumsfunn på Utsirahøgda har vist at oppsprukket og forvitret grunnfjell kan være reservoar for olje og gass. Samtidig kan den gi grunnlag for lekkasje av olje og gass gjennom gneisunderlaget som man tidligere trodde var tett.