Stavanger sender flest ut

Tre av fem doktorgradskandidater ved Universitetet i Stavanger har et studieopphold i utlandet i løpet av doktorgraden. Stavangerstudentene er dermed Norges mest mobile.

Publisert
Universitetet i Stavanger har de mest mobile doktorgradsstudentene i Norge. Bildet er fra universitetets bibliotek. (Foto: E. Tønnessen)
Universitetet i Stavanger har de mest mobile doktorgradsstudentene i Norge. Bildet er fra universitetets bibliotek. (Foto: E. Tønnessen)

Om undersøkelsen

Andel doktorgradskandidater med utenlandsopphold ved de forskjellige institusjonene i undersøkelsen:
Universitetet i Stavanger: 62,5 %
Universitetet for miljø- og biovitenskap: 52,5 %
Universitetet i Bergen: 50 %
Norges Handelshøyskole: 44,1 %
Universitetet i Oslo: 41,7%.

Det har til nå vært vanskelig å anslå hvor stor andel av norske doktorgradskandidater som reiser utenlands. SIUs rapport gir sikrere tall enn det som var tilgjengelig tidligere. Det knyttes fortsatt noe usikkerhet til tallene, blant annet siden undersøkelsen er gjort før kandidatene disputerer, og at de dermed kan ha hatt utenlandsopphold etter dette.

Av de mannlige doktorgradskandidatene reiste 47,5 % ut, og av de kvinnelige kandidatene reiste 42,5 % ut.

Av studentene som reiste ut, hadde 47,1 % barn, mens 42,9 % ikke hadde det.

Les hele rapporten: International Mobility among PhD candidates at Norwegian Higher Education Institutions

At forskerutdanningen bør være internasjonal, er det bred enighet om. Økt internasjonal mobilitet blant doktorgradskandidater har vært et politisk mål i Norge siden 1990-tallet.

Likevel ser det ut til at andelen kandidater ved norske universiteter og høgskoler som drar på studieopphold i utlandet synker, viser en ny undersøkelse gjort av Senter for internasjonalisering av utdanning (SIU).

Mens gjennomsnittet på landsbasis ligger på rundt 45 prosent, reiser over 60 prosent av doktorgradsstudentene ved Universitetet i Stavanger (UiS) på et utenlandsopphold i løpet av studietiden.

– Dette henger sammen med en målrettet satsing på internasjonalisering over tid, sier rektor ved UiS, Marit Boyesen.

Lærdom for livet

I 2004 ble retten til utenlandsopphold forskriftsfestet ved Universitetet i Stavanger, forteller Boyesen.

– I vår doktorgradsforskrift står det at doktorgradsstudenten normalt skal tilbringe minst tre måneder av studietiden ved en anerkjent utenlandsk utdannings- eller forskningsinstitusjon, sier hun.

Universitetet har også satt av midler på budsjettet til mobilitetsstipender. Rundt en million kroner i året deles ut til doktorgradskandidater som reiser ut.

Rektor ved UiS, Marit Boyesen. (Foto: UiS)
Rektor ved UiS, Marit Boyesen. (Foto: UiS)

– Dette gjør det nok lettere for dem å reise, sier Boyesen.

– For mange er utenlandsoppholdet en essensiell del av forskerutdanningen. Her får de jobbe og publisere sammen med forskere i et internasjonalt miljø. Det er lærdom for livet, både faglig, sosialt og språklig, sier hun.

– Vi jobber stadig for å sende ut og ta imot flere kandidater, legger hun til.

Viktig med tilrettelegging

Hva er det som gjør at noen velger utenlandsopphold mens andre velger å la være? SIUs undersøkelse viser at tilretteleggingen ved institusjonene er viktig, og at de som er mobile tenker på karriere så vel som personlig og faglig utvikling.

Roy Endre Dahl er doktorgradskandidater ved UiS og er tatt opp på programmet Risikostyring og samfunnssikkerhet ved det teknisk-naturvitenskapelige fakultetet. I fjor tilbrakte han et semester ved Berkeley i California.

– Jeg ble sterkt oppfordret av instituttet til å reise ut, sier han.

Kontakten med det amerikanske prestisjeuniversitetet ble opprettet gjennom den norske sosiologiprofessoren Trond Petersen, som har jobbet ved Berkeley siden 1980-tallet.

– Universitetet i Stavanger har et godt samarbeid med Berkeley, noe som gjorde søknadsprosessen enklere for meg, sier Dahl.

I likhet med det store flertallet studenter som reiser utenlands, opplevde Dahl oppholdet som veldig positivt.

– For meg var det en kjempeutfordring både personlig og faglig. Jeg fikk definitivt tatt flere interessante og relevante fag enn jeg ellers hadde gjort, sier han.

Dahl tror det er riktig informasjon og gode finansieringsordninger som er det viktigste i arbeidet med å få flere til å reise ut. For ham var mobilitetsstipendet fra UiS avgjørende for at han dro.

– Jeg har en leilighet i Stavanger som jeg betaler renter og avdrag for. I tillegg er det høye levekostnader i California. Mobilitetsstipendet gjorde at jeg ikke hadde økonomiske bekymringer under oppholdet, sier han.

Nesten like mange kvinner som menn

Ved Universitetet i Oslo velger 42 prosent av doktorgradskandidater å reise ut. Dette er lavere enn ønsket.

Rådgiver Anna Kolberg Buverud ved Forskningsadministrativ avdeling sier funnene i SIU-undersøkelsen tas med i universitetets strategiske arbeid mot 2020.

– Dette er første gang det er gjort en undersøkelse som gir oss tall med en viss substans. Vi hadde nok trodd at mobiliteten blant UiO-studentene var noe høyere, sier hun.

– Vi ønsker selvfølgelig at flere av våre doktorgradskandidater skal ha faglig utviklende utenlandsopphold som en del av graden, legger hun til.

Det er vanskelig å avdekke grunnene til at mange velger bort utenlandsopphold. Omsorg for barn og familiesituasjon er hindrene som de fleste ikke-mobile kandidatene selv oppgir.

Likevel er det ikke stor forskjell i mobiliteten mellom kandidater med og uten barn.

Det er en også utbredt oppfatning at det er spesielt utfordrende for kvinnelige doktorgradskandidater å reise utenlands. Undersøkelsen viser imidlertid at det ikke er noen betydelig forskjell mellom andelen kvinner og menn som reiser ut.

– Informasjon som dette er gull verdt for institusjonene, sier Buverud.

Referanse:

International Mobility among PhD Candidates at Norwegian Higher Education Institutions, SIU Report Series 02/2011.