Året er 1975. Forsker Bjørn Ove Johnsen holder på med elvfiske i Lakselva i Misvær som en del av reguleringsundersøkelsene i Nordland. Tilbake på laben oppdager han at noen av lakseungene ser annerledes ut.

Et utrent øye kunne lett oversett det litt saltaktige, lett oppsvulmede uttrykket til laksehuden. Men tilfeldighetene vil ha det til at Johnsen tidligere har jobbet med parasitter på et settefiskanlegg.

Han skjønner derfor raskt at lakseungene er angrepet av parasitter, og kontakter en svensk ekspert som bekrefter at parasittene trolig er Gyrodactylus salaris, på folkemunne ofte bare kalt gyro.

Kom fra Sverige

Det er bare noen få lakseunger som har parasitten. Trolig er det de samme lakseungene som tidligere samme år hadde blitt satt ut fra et fiskeanlegg på Nordmøre som takk for rogna de hadde fått fra elva.

Settefiskanlegget hadde fått gyro fra svensk yngel. I Sverige fantes gyro naturlig og ble ikke sett på som et problem. Hverken Johnsen eller andre ser derfor på oppdagelsen som en stor sak. Det de ikke vet, er at gyro ikke fantes i norske elver fra før, og at den norske laksen på langt nær er like motstandsdyktig mot gyro som sine svenske artsfrender.

Ingen kan forestille seg det enorme problemet disse bitte små parasittene på bare en halv millimeter skal komme til å skape for norske laksestammer i tiårene som følger.

Dette var starten på det som skulle bli en langvarig kamp for å bevare mange berørte norske laksebestander. Parasitten gyro er den faktoren som har ført til at flest laksebestander i norske vassdrag har blitt kritisk truet eller gått tapt.

Nærmest en dødsdom

Gyro spiser på lakesungenes hud og gir sår slik at ungene får problemer med væskebalansen. Problemene kan forsterkes av at sårene infiseres av bakterier og sopp, men parasitten alene er nok til at fisken dør.

Funn av gyro i et vassdrag har derfor nærmest vært som en dødsdom å regne for laksebestanden i elva.

Året er 1976. Bjørn Ove Johnsen er tilbake i Lakselva. I de øvre delene av vassdraget er det nå knapt lakseunger igjen. Mange av lakseungene han finner lenger ned står urørlig i elvekanten. Med tusenvis av parasitter på kroppen har de i tillegg fått soppinfeksjon i sårene, og nå er det ikke lenger vanskelig å se at noe ikke er som det skal med laksen i elva. Katastrofen er et faktum.

Året etter skal han ikke finne flere enn to lakseunger i hele Lakselva.

Funnene i Lakselva ble publisert i vitenskapelige tidsskrifter både nasjonalt og internasjonalt allerede i 1978, og dette førte til at utsettingene av fisk fra det infiserte anlegget på Nordmøre ble stanset. I årene som fulgte etter at problemet ble oppdaget i Lakselva, ble parasitten oppdaget i 50 lakseelver i store deler av landet og ble en av de aller største truslene mot norsk villaks.

Likevel er dette en gladsak. En rekke iherdige utryddelsesaksjoner har nemlig gitt full uttelling.

Redningen

Rotenonbehandling er en gammel og velutprøvd metode for utryddelse av fisk. Fra 1960 til 1980 ble rotenon i Norge primært brukt for å fjerne uønskede fiskearter fra mindre innsjøer og elver.

I 1981 ble rotenon for første gang brukt for å fjerne gyro i Norge og siden er det brukt i 43 elver. Giften blokkerer oksygenopptaket og tar livet av all laks og annen fisk. Dermed dør også parasitten, som er avhengig av vertsfisken for å overleve.

Rotenon brytes raskt ned, akkumuleres ikke i næringskjeden og er moderat giftig for fugler og pattedyr. De aller fleste rotenonbehandlingene, som foregikk i små og mellomstore vassdrag var vellykkede, men av ulike årsaker lyktes ikke de første behandlingene av større vassdragssystemer. Etter at den riktige framgangsmåten ble funnet, har alle rotenonbehandlinger de siste 15 årene vært vellykkede – så vidt vi vet.

– Det går minst fem år fra behandling til friskmelding av en elv, og det vil derfor fortsatt gå noen år før vi vet sikkert for alle elver, sier NINA-forsker Tor Atle Mo, som har jobbet med parasitten i mange år.

Lærdalselva friskmeldt med ny, skånsom metode

Lærdalselva er en av elvene som ble friskmeldt i fjor.

Oppdagelsen av kuren som skulle få denne laksestammen på fote igjen var like tilfeldig som oppdagelsen av selve gyroproblemet i 1975. Slik det ikke så rent sjelden er innen forskning.

I et laboratorieforsøk skulle forskere undersøke om gyro-svekkede lakseunger hadde lavere toleranse for vann med lav pH og aluminium enn friske lakseunger. Overraskelsen var at gyro hadde enda lavere toleranse for aluminium i surt vann enn laksen.

Parasittene døde, men laksen klarte seg.

Etter flere år med samarbeid mellom flere norske forskningsmiljøer (NIVA, Veterinærinstituttet, UiO og NINA), og mange forsøk i laboratorier og i felt ble den skånsomme og teknologisk avanserte metoden med bruk av såkalt surt aluminium (AlS) utviklet og tatt i bruk i Lærdalselva.

Mange elver er friskmeldt

De mange utryddelsestiltakene og påfølgende friskmeldingene av vassdrag har resultert i at utbredelsen til gyro i Norge er betydelig redusert, og parasitten har nå bare lokal forekomst i to regioner, Drivaregionen og drammensregionen, fordelt på sju elver.

Hele 32 elver er friskmeldt. I tillegg er 11 elver i en friskmeldingsprosess.

De mange friskmeldingene reduserer smittefaren og risikoen for at nye elver skal rammes, og Vitenskapelig råd for lakseforvaltning har derfor nedgradert gyro som trussel for villaksen i Norge.

Enda en ny, lovende metode på trappene

Nå er forskere fra de samme forskningsmiljøene i gang med å utvikle atter en ny, lovende metode for å bekjempe gyro.

– Nok en gang var det et tilfeldig funn som var utgangspunktet for en ny idé. I et forsøk med laks og gyro sviktet anlegget som fjernet klor fra forsøksvannet, slik at laks og gyro ble utsatt for små mengder klor. Parasitten døde, mens laksen klarte seg, forteller Mo.

Nå skal metoden testes i felt, etter at forskerne har gjort flere eksperimenter i laboratoriet.

– Hvis metoden fungerer slik at det bare er gyro som dør, mens fisk og annet dyreliv overlever, vil det gi oss enda en metode for å restaurere norske laksestammer, avslutter Mo.