– Teknologien er i stadig utvikling. Vi blir nødt til å tilpasse praksis i takt med den. Men det blir utfordrende, innrømmer Kim Ellertsen, direktør for juridisk avdeling i Datatilsynet.

Foreløpig har ikke Datatilsynet hørt fra mange forskere som vil forske på data samlet inn på internett. Men det er bare et spørsmål om tid før henvendelsene kommer. Kanskje kommer det en strøm av dem.

For å svare på henvendelsene blar tilsynet opp i personopplysningsloven. Det er den loven som skal verne deg og meg som privatpersoner mot krenkelser og mot at enhver bruk av bilder eller personopplysninger skjer uten vårt samtykke.

Loven henger seg på den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

– Loven ligger der. Den er generell og teknologinøytral. Men utfordringen blir å gi rom for mange unntak. For eksempel er det unntak fra samtykke hvis materialet som skal publiseres, har allmenn interesse.

– Og hvilken forsker vil ikke hevde at forskningen hennes har allmenn interesse? spør Ellertsen.

Ytringsfriheten

– Og så har vi ytringsfriheten. Den skal også balanseres opp mot loven, forteller Eilertsen.

Når du legger ut noe på Twitter eller på en blogg, er vanligvis målet ditt å promotere dine egne meninger. Du benytter deg av ytringsfriheten.

Men når en forsker samler inn mange Twitter-meldinger og ønsker å sette dem sammen i et system, da gjør de noe annet med meldingen din enn det som var formålet ditt, og hva du regnet med skulle skje da du trykket på «Tweet»-knappen.

Da er utgangspunktet til Datatilsynet at forskeren må sørge for å innhente tillatelse fra deg, før ytringene blir brukt i analyser. Du har jo ikke sagt ja til å bli forsket på.

• Les også: Nettdata utfordrer forskningen

Og det har heller ikke vennene dine, som du kanskje utleverer i Twitter-meldingen eller på bloggen din. De er ikke klar over det og har overhodet ikke akseptert å bli forsket på.

– Men om en forsker samler inn 1,2 millioner Twitter-meldinger. Hvordan skal hun da innhente samtykke fra alle disse? Oppgaven blir jo helt umulig.

– Å be om samtykke fra 1,2 millioner blir vanskelig, ja. Men det er jo ikke umulig å varsle, sier Ellertsen.

I loven står det at forskeren ikke trenger å varsle, dersom det er uforholdsmessig vanskelig. Det kan være en stor utfordring å kontakte 1,2 millioner personer selv om man har navnene deres.

– Men forskeren kan sende ut følgende beskjed på Twitter: «Hvis du ønsker å reservere deg fra denne forskningen, vennligst send meg en e-post. Hilsen forskeren». Alle «tweets» som er samlet inn, har jo en adresse i seg – til personen bak. Det er altså mulig å informere.

Målet med å informere er at vi, som enkeltpersoner, har rett til å vite hva som blir samlet inn av opplysninger om oss, og vi skal ha mulighet til å trekke oss fra prosjektet.

– Mange forskere vil hevde at de som ytrer seg i en blogg eller på Twitter, må vite at dette betraktes som offentlig informasjon, og at de som selv søker offentligheten med sine synspunkter, må regne med at noen bruker denne informasjonen?

– Kanskje, kanskje ikke. Jeg vet ikke om vi har kommet dit ennå at folk har denne bevisstheten, svarer Ellertsen.

Skaper Nettby presedens?

Nettby var Norges største nettsamfunn. Da eieren VG nedla prosjektet i 2009, ble deler av materialet med 750 000 registrerte brukere overlatt til Nasjonalbiblioteket.

Datatilsynet ville at dataene skulle slettes, med henvisning til personopplysningsloven. Kulturdepartementet tolket loven annerledes.

I disse dager er et lovforslag til en pliktavleveringslov ute på høring. Denne nye loven skal sikre at allment tilgjengelig informasjon blir tatt vare på og sikret for ettertiden.

• Les også: Ikke lett å forske på nettdebatten

Forslaget fra Kulturdepartementet til ny lov sier at man har rett til å høste informasjon som gjelder svært mange, og at dette kan brukes til forskning. De mener at Nettbysamfunnet var så stort at det kan regnes som en «allmennhet».

Ellertsen og Datatilsynet er skeptiske. Hvis lovforslaget blir vedtatt, må medlemmer av sosiale nettsamfunn være klar over at det de publiserer, selv på nettsamfunn som krever pålogging, kan bli bevart for ettertiden og gjort tilgjengelig for en større allmenhet enn nettsamfunnets medlemmer.

– Vi spør: Hva vil en slik lov gjøre med vår opptreden på nett? Vil vi endre atferden vår, fordi noen samler på det vi gjør?

– Det finnes gode rettstradisjoner på at vi skal ha rett til å bli glemt, og at det dumme vi gjør, skal vi kunne bli ferdige med. Det er verdt å reflektere over at det snart ikke lenger er slik, oppfordrer Ellertsen.