Brenner for truet kystlynghei

De åpne kystlyngheiene fra Spania til Lofoten er i ferd med å gro igjen. Gjennom flere tusen år har lyngsviing og beite skapt et særpreget landskap som krever sin egen balanse for å overleve. Derfor har forskere og bønder funnet frem fyrstikkene igjen.

Publisert
"Liv Guri Velle ved Bioforsk. Foto: Jon Schärer"
"Liv Guri Velle ved Bioforsk. Foto: Jon Schärer"

- Norsk lynghei er særegen, både med artssammensetning og omfang. Vi er en forlengelse av landskapet som strekker seg helt fra det nordlige Spania, men norsk lynghei er likevel annerledes.

- Den norske lyngheia har for eksempel ikke blitt utsatt for den samme forurensinga som lenger sør, og vi har i dag et internasjonalt ansvar i ivaretakelsen av den sterkt trua kystlyngheia.

Det sier forsker Liv Guri Velle ved Bioforsk Vest Fureneset fagsenter i Sunnfjord. Forskere ved Fureneset har i flere år vært opptatt av kystlynghei og effekten av tradisjonelle skjøtselsmetoder med kombinasjonen av sviing og beiting.

Lyngsviinga skjer om vinteren når det er tele eller mye fuktighet i bakken.

Gammelt kulturlandskap

Kystlyngheia ligger langs hele den ytre kyststripa. Opprinnelig sto det skog her, men avskogingen av kysten startet allerede i yngre steinalder. Pollenanalyser og høyt innhold av trekullstøv i myrlaget over stubbene vitner om jevnlig avsviing av vegetasjonen.

"Foto: John Schärer"
"Foto: John Schärer"

Ild og beiteintensitet var de viktigste faktorene ved drift av kystlyngheiene. Den enkle teknologien gjorde det mulig for menneskene å etablere kystlyngheier og vedlikeholde dem helt fra de tidligste fasene i jordbruket. Bøndene forsto at den eviggrønne røsslyngen var en nyttig fôrplante særlig om vinteren. Senere kom lyngslått i tillegg til beiting.

- Lyngsviing var alminnelig brukt i hele det europeiske kystlyngheiområdet. Den gamle norske utegangarsauen tilpasset seg de spesielle klima- og beiteforholdene ved kysten, og for å gjøre beiteforholdene så gode som mulig ble bøndene dyktige til å skape en balanse mellom lyng i ulike faser og grasvegetasjon, forteller Velle.

Det er denne balansen som forskere og bønder nå ønsker å dokumentere ytterligere.

Lyngsviing på Sunnmøre

Kystlyngheiene er en menneskeskapt naturtype som i dag er ansett som truet i sin helhet. Den største trusselen er at heiene ikke brukes lenger, og gror igjen. Lyngheia på Aursnes i Ulstein kommune er en av flere lyngheier hvor den tradisjonelle bruken har opphørt. Det har ikke blitt utført sviing på Aursnes i løpet av de siste 50 åra.

I likhet med andre deler av kysten, har lyngheia på Aursnes kommet langt i gjengroingfasen. Gammel lyng uten særlig beiteverdi dominerer, og både furu og løvtrær har skaffet seg rotfeste. Men sammen med forskerne har bønder på Sunnmøre igjen satt fyr på lyngen.

- Lynghei skal bli forsøksfelt for å finne ut mer om hvilke arter som dominerer de første åra etter sviinga, hvor fort røsslyngen regenererer og hva slags regenereringsstrategi røsslyngen velger.

- Vi har systematisk svidd både fukthei og tørrhei, og resultatene blir sammenlignet med forsøksfelt på Lygra nord for Bergen, og Tarva i Bjugn, forteller Liv Guri Velle.

Vinterbeite for villsau

"Foto: Anne-Britt Aarseth"
"Foto: Anne-Britt Aarseth"

- Vinterbeiting med røsslyng er en forutsetning for å drive med utegangersau. Og et bra beite kombinert med vedlikehold av kulturlandskapet krever systematisk sviing. Det var det våre forfedre gjorde, og denne driftsformen har skapt grunnlaget for det særpregede kystkulturlandskapet vi har i dag.

Det sier Atle Bakken som sammen med familien er aktiv sauebruker på Jøsok på Gurskøy i Herøy kommune. Bakken er leder i Sunnmøre Villsaulag, og forteller om en voldsom interesse for den gamle norske utegangarsauen. Rasen var i ferd med å forsvinne helt på 1960-tallet, men nå regner en med at det finnes vel 30 000 utegangarsau av den gamle norrøne rasen i hele landet.

Utegangersau av gammel norrøn rase, eller villsau/steinaldersau/ursau som den blant annet også kalles, er rester av den opprinnelige norske/europeiske landrasen.

Rasen var nesten utdødd for bare noen tiår siden, men aktivt bevaringsarbeid har gjort at det nå finnes en god del av den. Den er liten og hornet, og har kort, pigmentholdig, finfibret bunnull med grove dyrehår og litt lenger, grovfibret dekkull.

Den spinkle sauen når ikke de samme slaktevektene som de foredla sauerasene gjør, men det er heller ikke meningen. Kjøttet er mørt og magert, og blir markedsført som et egent nisjeprodukt.

Røsslyng dominerer

Røsslyngen er den dominerende og karakteristiske arten i lyngheia. Lyngplanta er tilpassa skrinn og fattig jord, er en god konkurrent under sure forhold, og trives i det fuktige kystklimaet. Røsslyngen er grønn hele året, og blomstrer om sensommeren.

- En kombinasjon av engvegetasjon og lynghei med røsslyng gir det beste helårsbeitet, sier Liv Guri Velle.

Bioforsk Vest Furuneset har kulturlandskap og beitebruk som ett av sine hovedarbeidsområder. Fagsenteret har siden 1996 arbeidet med forskjellige problemstillinger knytt til kystlynghei, og har hatt et fokus på tilvekst og dyrehelse hos utegangersau.

"Foto: Anne-Britt Aarseth"
"Foto: Anne-Britt Aarseth"



De siste tre åra har fagsenteret i samarbeid med NVH undersøkt om mikromineralmangel kan være en medvirkende årsak til lave slaktevekter i enkelte besetninger. Koboltmangel er blitt påvist i en flokk med utegangersau, og det er et behov for flere undersøkelser.

Også på vegetasjonssida har en flere ubesvarte spørsmål. Det er et behov for kunnskap om røsslyng som beiteplante, da særlig knytt til næringsverdier, hastighet på regenerering og regenereringsstrategier.

-Røsslyngen blir vanligvis 40-50 år gammel, og har gjennom sin livssyklus fire vekstfaser som gradvis går over i hverandre. Når denne syklusen ikke blir opprettholdt gjennom beiting, slått eller sviing, går vegetasjonen over i degenerasjonsfasen og taper beiteverdi.

- I dag er det meste av norske lyngheier på dette stadiet, hvor også trær og einer har begynt å invadere heiene. En ny interesse for utegangersau og et internasjonalt ansvar for å ta vare på kystlyngheiene gjør det viktig å få frem både ny og gammel kunnskaper om driftsformene i kystlyngheia. Det er en målsetting at holdet av utegangersau både er økologisk og økonomisk bærekraftig.