Truet vikinglandskap

Kystlyngheiene er det eldste kulturlandskapet vi har som har vært i kontinuerlig drift siden før bronsealderen. Sviing av lyngheier og bruk av utmarksbeite har foregått på samme måte i om lag 5000 år.

Publisert
Kystlynghei på Asmaløy i Ytre Hvaler nasjonalpark. (Foto: Morten Günther)
Kystlynghei på Asmaløy i Ytre Hvaler nasjonalpark. (Foto: Morten Günther)

Det var dette landskapet vikingene så når de seilte opp og ned langs norskekysten.

Kystlynghei omfatter åpne, trebare områder med røsslyng (Calluna vulgaris) og andre dvergbusker.

Landskapet har oppstått gjennom kontinuerlig beiting av utegående sau, kyr og geiter, samt regelmessig lyngsviing, lyngslått og rydding av kratt og skog.

Kystlyngheiene i Norge er en del av et europeisk kystlyngheiområde som strekker seg langs atlanterhavskysten fra Portugal til Lofoten.

Pollenstudier avslørte kystlyngheienes historie

Professor Peter Emil Kaland ved Universitetet i Bergen. (Foto: Morten Günther)
Professor Peter Emil Kaland ved Universitetet i Bergen. (Foto: Morten Günther)

- Man trodde lenge at det var en dramatisk klimaforverring, den såkalte Fimbulvinteren, som gjorde at skogen forsvant langs norskekysten. Det forteller professor Peter Emil Kaland ved Universitetet i Bergen.

Selv var han med å bevise at dette ikke var tilfelle.

- Tidlig på 1970-tallet gikk vi fra gård til gård og studerte pollenlag i myr. Ved hjelp av radiologisk datering kunne vi med stor nøyaktighet datere overgangen fra skog til lyngmark. Vi kunne dermed fastslå når skogen forsvant fra hver enkelt gård.

Dette skjedde ikke på noen måte samtidig. Faktisk tok det 3000 år å rydde skogen langs norskekysten. Studier av askelag viser imidlertid at det har vært tradisjon for kontinuerlig sviing av lyngheiene langs kysten, sier Kaland.

Røsslyngen er viktig som vinterbeite

Kombinasjonen av husdyrhold og fiske har vært viktig for folket langs norskekysten.

Det forteller Liv Guri Velle, forsker ved Bioforsk Vest Fureneset. For å kunne ha dyrene ute hele året måtte man imidlertid ha nok mat til dem og det var her røsslyngen kom inn.

Røsslyngen er nemlig vintergrønn, og utgjør en viktig beiteressurs når gras og urter har visnet vekk.

Kystlynghei har et nokså tett dekke av lyngplanter, særlig røsslyng. Når røsslyngen blir gammel og grov, svir man lyngheia for å forbedre beitet for dyra.

Etter sviing får man frem både gress, urter og unge røsslyngplanter, men etter hvert som tiden går er det igjen røsslyngen som dominerer. Når det på nytt blir behov for å forbedre beitet, svir man lyngen på nytt.

- Det er den kontinuerlige bruken som gjør at kystlyngheiene holder seg åpne og treløse, sier Velle.

- Hvis man fjerner beitedyra og slutter å svi, gror lyngheiene til med busker og kratt. Dette kan man se flere steder langs kysten vår i dag.

Manglende skjøtsel gjør at landskapet gror igjen

De første lyngheiene på norskekysten ble åpnet for om lag 5000 år siden. Utover i bronsealderen fikk landskapet en enorm utvidelse og lyngheiene begynte å dominere landskapet.

Driften fortsatte mer eller mindre på samme måte helt fram til andre verdenskrig, før driften mange steder opphørte og landskapet begynte å gro igjen.

Kystlyngheiene i Ytre Hvaler nasjonalpark har ikke vært svidd på mange år. Som et skjøtselstiltak valgte man tidligere i år å svi av et område ved Huserstøet på Asmaløy. Ytterligere to områder vil bli svidd i årene som kommer. Målet er at dette skal gi bedre beite, sikre det biologiske mangfoldet og hindre gjengroing. (Foto: Morten Günther)
Kystlyngheiene i Ytre Hvaler nasjonalpark har ikke vært svidd på mange år. Som et skjøtselstiltak valgte man tidligere i år å svi av et område ved Huserstøet på Asmaløy. Ytterligere to områder vil bli svidd i årene som kommer. Målet er at dette skal gi bedre beite, sikre det biologiske mangfoldet og hindre gjengroing. (Foto: Morten Günther)

- På grunn av endringer i den tradisjonelle driften er kystlynghei i dag en truet naturtype, forteller professor Vigdis Vandvik ved Universitetet i Bergen.

- Den eneste måten vi kan ta vare på noe av kystlyngheiene i Norge er å legge til rette for aktiv drift. Samfunnstrender som «kortreist mat» og «økologisk mat» kan bidra til å gjøre dette enklere.

- Driftsformen er ikke spesielt arbeidsintensiv og vi håper at stadig flere vil fatte interesse for å gjenoppta bruken av kystlyngheiene våre. Samtidig er dette en utfordrende driftsform som kan kreve tilpasninger rundt tilskuddsordninger og regler rundt dyrevelferd, sier hun.

Forvaltningen arbeider med en plan for hvordan kystlyngheiene kan bevares og hvilke områder som bør prioriteres.

Lyngheinettverket

- Det norske lyngheinettverket – LyngNett – har eksistert siden 2004, forteller Vandvik.

Nettverket består av rundt 40 personer som møtes hvert annet år for å se på lyngheier på ulike steder i Norge. Tidligere i sommer var nettverket samlet til foredrag og ekskursjoner i Ytre Hvaler nasjonalpark.

Lyngheinettverket har som mål å synliggjøre og fremme forskningen som foregår i norske lyngheier, samt å skape kontakter og initiere samarbeid mellom forskjellige grupper som jobber med ulike metoder og problemstillinger i lyngheiene.

Dessuten skal Lyngnett bidra til å øke forståelsen for, og kunnskapen om, lyngheienes verdi og status som landskapstype. Lyngheinettverket ønsker også å bidra til en bærekraftig forvaltning som kan bevare lyngheiene.

- Som forsker er det veldig verdifullt å få møte «de andre», forteller Vandvik.

- Det er interessant å se hvordan den nye biomangfoldloven fungerer og hvordan forvaltningen og næringa jobber inn mot “villsauproblematikken”.

Økt interesse for utegangersau på utmarksbeite

- Utegangere av gammal norsk sau en helt spesiell type sau, forteller Vandvik.

Sammenlignet med de foredlede sauerasene er den mye mindre. Dessuten er fettet marmorert inn i kjøttet på en annen måte. Man har grunn til å tro at denne sauen klarer seg bedre mot rovdyr enn de foreldede sauerasene.

- Interessen for utegangersau (villsau) har økt kraftig de siste årene og i dag regner vi med at det er om lag 60 000 dyr på beite i Norge, sier Vandvik.

Utegangarsau. (Foto: Liv Guri Velle)
Utegangarsau. (Foto: Liv Guri Velle)

Leif Christian Torsøe er daglig leder i Agder Villsau. Med utgangspunkt i en genuin interesse for gamle husdyrraser startet han med villsau i 1993.

Disse hadde han først gående hjemme på gården i Vennesla. I 1996 fikk han leie en halvøy av Lindesnes kommune som kunne brukes som utmarksbeite.

- Etter hvert har vi utvidet til et større område bestående av flere øyer og halvøyer, forteller Torsøe.

- I dag disponerer vi totalt 5000 dekar lynghei i Lindesnes. Her har vi gående 50 vinterdyr. Vi bidrar også til å restaurere området ved å svi lyng og rydde vekk sitkagran.

Professor Vigdis Vandvik på Lyngheinettverkets samling i Ytre Hvaler nasjonalpark. (Foto: Morten Günther)
Professor Vigdis Vandvik på Lyngheinettverkets samling i Ytre Hvaler nasjonalpark. (Foto: Morten Günther)

Flere saueeiere har gått sammen og etablert Agder kystbeitelag. Målet er blant annet å arbeide for bedre priser hos slakteriene. Kjøttet selges som kortreist mat på Sørlandet.

- For å samle villsauene har vi tatt i bruk gjeterhunder. Det fungerer veldig fint. Dyrene klumper seg sammen som en moskusflokk, forteller Torsøe.

Naturvern kontra kulturvern

- Vi er vant til å sette opp en kontrast mellom naturvern og kulturvern, forteller Vandvik.

- Tradisjonelt har det vært lettere å argumentere for klassisk naturvern enn vern av kulturlandskap. Man kan imidlertid spørre seg hva som er natur.

- I land som Danmark, Nederland og Belgia er jo lyngheiene noe av det mest “naturlige” de har. De ser absolutt på lyngheiene som verdifull natur.

- Vi kan se på kystlyngheiene som en semi-naturlig naturtype som er skapt i samspill med mennesker, eller en naturtype som menneskene har påvirket utbredelsen av, sier Vandvik.