Sveinung Sandberg, stipendiat ved Universitetet i Bergen, var i 2005 med på en større studie av ungdom i området rundt Oslo sentralstasjon.

Datamaterialet var dybdeintervjuer med 30 ungdommer og feltarbeid i Oslo sentrum. I dette området rundt nedre del av Karl Johan, Oslo City og Oslo sentralbanestasjon var det en overvekt av unge gutter med minoritetsbakgrunn. Intervjuene kretset rundt temaene narkotika og seksualitet, men det dukket også opp historier om vold, slagsmål og ran.

- I historien deres ble ofte en kompleks og mangfoldig fortelling om etnisk bakgrunn forenklet til en inndeling i utlending og norsk, forteller Sveinung Sandberg i bladet Samora nr. 1/2006. I artikkelen kommer det fram at etnisk norske ble sett på som “lette å bråke med, rane eller slenge kommentarer til”.

Det ble hevdet at de var redde for å slåss og ikke hadde venner som kunne støtte dem, i motsetning til utlendingene.

“Å posere som gangster”

- Historiene fra ungdommene i sentrum var et speilbilde av den symbolske forbindelsen mellom utlendingen og kriminalitet, sier Sveinung Sandberg.

- Det er ikke bare storsamfunnet som ser på utlendingen som mer voldelige, det gjør også mange av minoritetsguttene selv.

- I visse voldspregede kulturer er det viktig å ha et rykte som farlig for å unngå bråk. “Å posere som gangster” kaller en amerikansk forsker det, noe som innebærer at en bruker forestillinger, myter og stereotypier hentet fra massemedier og populærkultur, i en fremstilling av seg selv.

- For det er en symbolsk forbindelse mellom mørkhudet og voldskriminalitet: Stereotypien om den farlige utlendingen brukes for å få beskyttelse og som noe “positivt” selv om det i utgangspunktet er negativt ladet, sier Sandberg.

Selvoppfyllende profeti

- Storsamfunnets stereotypisering blir med andre ord en selvoppfyllende profeti, fortsetter Sandberg: Hvis vi nekter en gruppe sårbare minoritetsgutter positive forestillinger om seg selv, risikerer vi at de omfavner den negative myten. Dermed vil de samtidig forsterke den. Det blir en ond sirkel både for oss og for guttene selv, fastslår han.

I artikkelen refererer han til NOVA-forsker Leila Torgersen. Hun har gjennomgått nasjonale og utenlandske studier som viser at ungdom med innvandrerbakgrunn oftere deltar i voldskriminalitet enn etnisk norske. Men når det gjelder selvrapportert kriminalitet er det i følge Torgersen flere lovlydige barn blant innvandrere.

Gatekapital

Sandberg refererer i en artikkel i Tidsskrift for ungdomsforskning til Philips Bourgois’ bok In Search of Respect. Bourgois bruker Pierre Bourdieus terminologi og sammenligner gatas kompetanse med en form for “kulturell kapital”.

- Kapitalmetaforen viser til en kontroll over gatekulturen som tilsvarer Bourdieus beskrivelser av overklassens kontroll over den dominante kulturen i samfunnet.

- På gata kan det være viktig å ha status som voldelig. Dette utnytter enkelte av ungdommene jeg intervjuet: De framsto som farlige, for å unngå bråk. Men bordet fanger: Ved at de får et slikt rykte, blir også stereotypiene forsterket.

- De fleste stereotypier bærer en dobbelthet. Tegn som forsterker at du er utledning, kan virke beskyttende. Å være utlending blir en form for “kulturell kapital” i gatekulturen, sier han.

Spiller på frykt

Men når tøffe minoritetsguttene poserer som farlige utlendinger, bidrar det til ytterligere stigmatisering av hele gruppen minoritetsgutter. De bruker også stereotypiene til å dominere områder i Oslo sentrum.

- Dette er ikke noe nytt: Punkere, nynazister, motorsykkelgjenger, ungdomsgjenger og andre subkulturelle grupper har alle, i større eller mindre grad, spilt på frykt for å dominere situasjoner og områder.

- Det nye i denne sammenheng er kanskje at etnisitet, som tegn, brukes på nye måter, sier Sveinung Sandberg.

Les: Sveinung Sandberg: Stereotypiens dilemma i Tidsskrift for ungdomsforskning nr. 2/2005 Sveinung Sandberg: Guttenes mørke ry, i Samora nr. 1 / 2006