Bekymringen for barn som vokser opp med to mammaer eller to pappaer har preget debatten om disse familiene. Vil andre barn akseptere? Vil de oppleve vanskeligheter?

Nå forteller regnbuebarna selv om sine erfaringer i et forskningsprosjekt ved Universitetet i Nordland.

Jorid Krane Hanssen dybdeintervjuet 25 personer mellom 15 og 45 år i Danmark og Norge. Alle har vokst opp i ulike typer regnbuefamilier.

Dette er familier som ikke passer inn i den tradisjonelle kjernefamilien, og som har et eller flere familiemedlemmer som regner seg som homo-, bi- eller transseksuell.

Mye av forskningen på regnbuebarna har gått ut på å sammenligne dem med barn som har vokst opp i såkalt normale familier. Hanssen ville høre fra dem selv og få fram deres egne erfaringer.

Må forklare

Alle som Hanssen intervjuet vokste opp med homoseksuelle foreldre. De forteller at oppveksten lignet til forveksling på alle andres, men de måtte stadig forklare seg.

Hanssen beskriver det som et liv i forhandlinger med omgivelsene.

“Cecilie” fortelle at hun alltid måtte tenke over hva hun ville og fortelle og hvordan hun skulle fortelle det: “Min bestevenn, som vokste opp i en heteroseksuell familie, måtte aldri tenke sånn. Hun måtte aldri tenke over hva hun måtte fortelle eller ikke”.

Regnbuebarna må oppklare, forklare og svare på spørsmål om sine familier og foreldrenes seksuelle orientering.

Hanssen mener at det peker på hvor sterkt heteronormative oppfatninger fortsatt står i vår kultur, og ekstraarbeidet regnbuebarna må gjøre.

Et stadig ubehag

Hanssen er opptatt av det hun kaller regnbuebarnas ubehag når de hele tiden blir konfrontert med samfunnets oppfatning av at heteroseksualiteten er det normale. Det er den heterofile kjernefamilien som er malen.

Rebecca, 21 år: “Var vi en familie? Nei eller jo, av en spesiell grad. Vi dannet tradisjoner, vi reiste, vi levde under samme tak og hang på hverandre, men familie? Utad tror jeg ikke folk ville kalt oss familie.”

Enkelte av de intervjuede fortalte at det ikke ga dem særskilte utfordringer å vokse opp med homofile eller lesbiske foreldre. Allikevel mener Hanssen at også disse barna måtte forhandle på vegne av den ”unormale” familien.

Regnbuebarna brukte ulike strategier. Noen valgte en offensiv metode fra tidlig av, mens andre var mer tilbakeholdne med å fortelle om foreldrenes seksuelle orientering.

De som valgte å holde foreldrene i skapet, fortalte at de selv var engstelig for å bli oppfattet som lesbiske eller homofile selv.

Slike engstelser var spesielt sterke i tenårene, og alle har etter hvert valgt å fortelle andre om sin familiebakgrunn – og om sin egen oppfatning av familiene sine.

For noen av regnbuebarna var omgivelsenes manglende reaksjon på de lesbiske eller homofile foreldrene overraskende.

Regnbuebarna opplever totalt sett ikke sin oppvekst som særlig annerledes enn barn og unge som har vokst opp med heteroseksuelle foreldre.

Anne, 31 år: “Det handler vel noe om hvem som er viktige for meg, hvem som har vært der for meg og hvem som har brydd seg.”

Følelser viktigere enn gener

Informantene beskriver at de har flere familier. Men foreldreskapet er ikke alltid knyttet til genetisk opphav.

Henrik, 24 år: “En familie for meg, det er mennesker jeg har lyst til å tilbringe tid sammen med. Det er mennesker som jeg vet jeg kan stole på, som kan støtte meg når jeg har det vanskelig, og som samtidig kommer til meg når de har det vanskelig. Ikke sant? Det er mennesker som viser omsorg for meg, og som jeg viser omsorg for.”

Rengbuebarna utvider og flytter på familiebegrepet, mener forskeren. Det handler om at blodsbånd ikke er avgjørende for å være familie eller en god foreldre, at kjønn ikke er viktig for et godt foreldreskap og at det å være unnfanget ved hjelp av donor også er et privilegium fordi man er et svært ønsket barn.

Hanssen konkluderer at biologien er underordnet, mens følelser og relasjoner er sentrale og bærende i definisjonen av begrepet familie. Kjønn virker heller ikke å være vesentlig for foreldrefølelser, den ene eller den andre veien.

Christoffer, 16 år: “Andre familier gjør jo ikke helt andre ting enn det vi gjør – vi spiser på samme måten og gjør de samme ting …”

Familien i endring

Hanssens doktorgradsarbeid beskriver utviklingen av det danske og norske samfunnets syn på homoseksualitet. Diskusjonen om endringer i familiebegrepet står sentralt.

Hun beskriver et familiebegrep i bevegelse, på samme måte som økende antall skilsmisser, særkullsbarn og eneforsørgere har endret det totale familiebildet i vår tid.

Camilla, 22 år: “På grunn av min oppvekst føler jeg, at min familie er likeså mye en familie som en mor og en far og to barn. Jeg har bare en annen slags familie – en alternativ slags familie, men det er massevis av barn som vokser opp hos kun en mor eller kun en far, skilsmissebarn eller hvor den ene har gått bort eller er flyttet eller av annen grunn ikke er tilstede. Så min familie er likeså mye en familie.”

Kun de vellykkede?

Hanssen tar et forbehold i sin studie: for å kunne intervjue barna, fordrer regelverket at foreldrene gir tillatelse.

Hun peker på at det er en mulighet for at hun bare har fått tilgang til de mest vellykkede tilfellene, og at barn med en traumatisk barndom i regnbuefamilien neppe har kommet til orde.

- Jeg opplevde minst ved et par anledninger at foreldrene uttrykte det som positivt at jeg selv levde i et likekjønnet parforhold. Dette kan ha bidratt til lettere tilgang til deltakere og at de oppfattet at her var det en forsker som ville være positiv og mindre kritisk til deres familiekonstellasjoner, skriver Hanssen.

På den annen side peker Hanssen på at hennes egen posisjon like gjerne ha bidratt til at flere familier ønsket og våget å delta.

Referanse:

Jorid Krane Hanssen: Regnbuefamiliers døtre og sønner. Å forhandle med dominerende oppfatninger av familie og foreldreskap, doktorgradsavhandling, Universitetet i Nordland, 2014