Bakgrunn: Hvem har skylda for klimaendringene?

Skyldfordeling for klimaendringene avhenger av beregningsmetode. OECD landenes bidrag til global oppvarming kan variere fra 38 til 60 prosent. Det skulle gi politikerne litt å tygge på når forhandlingene for en «post 2012»-avtale starter på Bali 3. desember.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

"Dagens rådende oppfatning. De rike forurenser og de fattige får konsekvensene. Tegning: Ludvig Fæhn Fuglestvedt."
"Dagens rådende oppfatning. De rike forurenser og de fattige får konsekvensene. Tegning: Ludvig Fæhn Fuglestvedt."

Nettsteder




Det tradisjonelle bildet er at de rike OECD-landene kan klandres for mesteparten av klimaendringene mens u-landene må ta de største konsekvensene.

Så enkelt er det ikke. Forskningsdirektør Jan S. Fuglestvedt og kolleger ved CICERO har beregnet ulike land og regioners bidrag til oppvarming og vist at forskjellige metoder gir svært ulike resultater.

Metode er avgjørende

De rike OECD-landene står bak nesten 60 prosent av global oppvarming når bare CO2 fra fossile brensler tas med i beregningen. Tar man fem klimagasser til med i regnestykket, reduseres OECDs andel til i underkant av 40 prosent. Da er også CO2-utslipp fra avskoging inkludert, opplyser Fuglestvedt.

Tilsvarende beregninger for Asia viser at deres andel dobles fra 13 til 26 prosent.

Land med metanutslipp (for eksempel fra rismarker) og avskogning får større betydning når også disse faktorene tas med. I tillegg er det bidrag til endring i global temperatur og ikke bare utslippsbidrag som er beregnet.

Beregningene av bidrag til global middeltemperatur er gjort med enkle klimamodeller som inneholder moduler for hav, atmosfære og biosfære. Dermed blir det tatt hensyn til gassenes og partiklenes ulike egenskaper og tregheter i klimasystemet.

Viktige forhandlinger starter nå

Neste partsmøte for Kyotoprotokollen er på Bali 3.-14. desember, og da starter forhandlingene om hvordan avtalen skal forlenges etter 2012. Forskningsresultatene til Fuglestvedt og kolleger vil bli rapportert på Bali.

" Etter IPCCs tydelige konklusjoner i år blir klimaforhandlingene på Bali svært viktige."
" Etter IPCCs tydelige konklusjoner i år blir klimaforhandlingene på Bali svært viktige."

Den norske klimameldingen som kom i sommer, ble kritisert av blant andre Forskningsrådet. Kritikken gikk ut på at meldingen mangler en klar strategi for forskning. Og nettopp forskning spiller en sentral rolle i det internasjonale arbeidet.

Ser man historisk på utviklingen, så kom Klimakonvensjonen i 1992, to år etter den første IPCC-rapporten. Deretter er det to år mellom IPCCs 1995-rapport og Kyotoprotokollen som kom i 1997. Men etter IPCCs rapport i 2001 er det ingen tilsvarende hendelse å vise til.

- Så det store spørsmålet er hva som skjer nå. IPCC har aldri hatt sterkere og tydeligere konklusjoner enn i årets rapport, fremholder Fuglestvedt:

- Og etter at rapporten ble publisert har det kommet nyere studier som viser at utslippene og oppvarmingen øker raskere enn det IPCC har beregnet.

Ikke byrdefordeling i Kyotoprotokollen

Kyotoprotokollens mål er å redusere klimagassutslippene med 5 prosent innen perioden 2008-2012 i forhold til referanseåret 1990. Til sammenligning er Norges mål at utslippene ikke skal øke mer enn 1 prosent i samme periode.

Byrdefordeling basert på historiske bidrag til global oppvarming ble i sin tid foreslått av Brasil, men det ble ikke anerkjent som et prinsipp i forhandlingene.

- Det kan bli for komplisert å enes om hvordan slike beregninger skal gjøres og hvordan de kan brukes direkte i avtaleutforming, sier Fuglestvedt.

- Men som kunnskapsgrunnlag og som ett av flere elementer i forhandlingene kan de ha en nyttig funksjon, legger han til.

Byrdefordeling er komplisert

Det er mange metodiske og politikkrelaterte spørsmål å ta stilling til ved beregning og anvendelse av historiske bidrag til global oppvarming. Et av dem er hvor langt man skal gå tilbake i tid når ansvarsforhold skal beregnes.

"Det er vanskelig å fordele ansvar for fortidens utslipp."
"Det er vanskelig å fordele ansvar for fortidens utslipp."

- Det er vanskelig å fordele ansvaret for effekter av utslipp som våre forfedre skapte før man visste at det kunne medføre klimaendringer, sier Fuglestvedt.

Fuglestvedt og kolleger har studert hvordan valg av utslippsdata, modeller, hvilke utslippskilder, gasser og partikler som inkluderes og bruk av klimaindikatorer (for eksempel strålingspådriv, temperatur, havnivå) påvirker resultatene.

Videre undersøkte de betydningen av utslippsperiode og evalueringsår (dvs valgte år for beregning av bidrag) for effekten på valgte indikator.

 

I en av beregningene ble global gjennomsnittstemperatur i år 2000 valgt som måleindikator og 1890-2000 som periode for ansvarsbelagte utslipp. De inkluderte alle menneskeskapte utslippskilder (også avskogning) for alle Kyotogassene (CO2, CH4, N2O, SF6, HFC og PFC).

Da ble resultatet at OECD-landene er ansvarlig for 38 prosent av oppvarmingen, Øst-Europa og tidligere Sovjetunionen for 14 prosent, Asia 26 prosent og Afrika og Latin-Amerika 22 prosent.

Hvis effekten av avkjølende partikler (for eksempel sulfatpartikler) trekkes inn vil flere land komme ut med sterke reduksjoner i beregnede bidrag til oppvarmingen.

Fuglestvedts prosjekt er for øvrig en del av forskningsprogrammet NORKLIMA i Norges forskningsråd.

Powered by Labrador CMS