Bakgrunn: Ukens fugl: Ærfugl

Ærfuglen er en kjent og kjær art langs kysten. Kjær først og fremst fordi mennesket har utnyttet den i lange tider ved å plukke dun fra reiret og bruke det i blant annet dundyner.

Publisert
Ærfuglhunnen passer på ungene sine. (Foto: Hans Petter Kristoffersen / Skog og landskap)
Ærfuglhunnen passer på ungene sine. (Foto: Hans Petter Kristoffersen / Skog og landskap)

Fortsatt driver man med såkalte dunvær enkelte steder langs kysten i Nord-Norge, og da lager man gjerne fine reirkasser til fuglene og passer godt på dem. Et godt eksempel på et gjensidig nytte-nytte forhold.

Hannene stikker av når de er ferdige med parringen og hunnene tar seg av ruging og ungepass. Det er ikke uvanlig at flere hunner slår seg sammen og da kan det være et ganske anselig antall med unger samlet i små flokker.

Hannen er finest i fargen, som går i svart, hvitt og grønt, mens hunnene har brun kamuflasjefarge som hos de fleste ender. Lydfila som kan høres her gjengir hannenes parringspill om våren når de flokker seg rundt hunnene:

Ærfuglen har to nære slektninger, som begge har en arktisk utbredelse. Praktærfuglen hekker på Svalbard og østover i arktisk Russland, mens brilleærfuglen finnes i områdene rundt Beringstredet.

Praktærfuglen er for øvrig ganske vanlig å se langs kysten i Nord-Norge på vinteren der den overvintrer.

Hannen er finest i fargen, som går i svart, hvitt og grønt, mens hunnene har brun kamuflasjefarge som hos de fleste ender. (Foto: Hans Petter Kristoffersen / Skog og landskap)
Hannen er finest i fargen, som går i svart, hvitt og grønt, mens hunnene har brun kamuflasjefarge som hos de fleste ender. (Foto: Hans Petter Kristoffersen / Skog og landskap)