Jeg har noen holdninger som jeg ytrer noe om i det offentlige rom. Du har helt motsatte holdninger som du også ytrer i det offentlige rom. Vi får en debatt.

Gjennom diskusjoner og dialog, hvor også flere kan delta, kommer vi forhåpentlig frem til noe vi kan enes om, og til en forståelse av det vi ikke kan enes om. Vi får et grunnlag for videre forhandlinger om hvordan vårt samfunn bør være.

Dette er kjernen i det som Jürgen Habermas kaller for deliberativt demokrati – der man gjennom drøfting søker en felles forståelse.

Spørsmålet da blir om religiøst språk kan brukes i den offentlige debatten.

Hvis jeg mener at homofile har krav på de samme menneskerettigheter som andre, mens du mener at Gud sier at de er syndere som skal straffes, så blir det vanskelig for oss å enes om hva som er fornuftige argumenter.

Kristne mestrer debatten

– Under den såkalte karikaturkrisen i Danmark sa den daværende danske statsministeren at religionen må ut av den offentlige debatten. Habermas mener derimot at også religiøse borgere må fåytringsrom i offentligheten.

– Men hvis de skal integreres i den offisielle politikken, altså i rettssystemet, lovene og offentlige institusjoner, må de oversettes til et ikkereligiøst språk som kan forstås, diskuteres og kritiseres av alle, sier filosofistpiendiat Jonas Jakobsen ved Universitetet i Tromsø.

– Argumenter som bygger på guddommelige sannheter er for ekskluderende til å engasjere flere enn de troende selv, sier Jakobsen.

Den norske filosofen Nina Karin Monsen har en tydelig konservativ kristen holdning til homofile ekteskap. I stedet for å henvise til Bibelen i sine argumenter, omskriver hun argumentasjon til et sekulært språk og skriver om barnets rettigheter eller ekteskapets rolle i samfunnet.

– De kristne i Europa har blitt gode på dette, mener Jakobsen.

Til ulempe for muslimer?

Flere islamforskere og politiske filosofer mener at dette gir de kristne en ytringsfordel, fordi skillet mellom det sekulære og det religiøse språk stammer fra en kristen tradisjon.

– Antropologen Talal Asad går så langt som å si at det å anse religiøse argumenter som ufornuftige i en debatt, er en utspekulert måte å undertrykke muslimer på.

– Han mener at mange muslimer kan føle seg splittet, fordi de kommer fra land der religion gjennomsyrer alt i samfunnet. De er dermed ikke skolert i dette språket som tilhører Vesten.

Ifølge Jakobsen mener Asad at sekularisme kan betraktes som et overgrep mot muslimenes verdenssyn.

Talal Asad påstår at vestlige forestillinger om kunnskap, rasjonalitet, kritikk og ytringsfrihet gjør det nærmest umulig for muslimer å delta i demokratiet som troende mennesker.

Slik blir det deliberative demokratiet uforenlig med islam.

– Asads påstander er problematiske, fordi de hviler på et overforenklet skille mellom «oss» og «dem». Asads beskrivelser av «Vesten» og «Islam» er basert på en falsk antagelse om kulturell ensformighet i de to gruppene.

– Dessuten er det mange bevis på at muslimer kan argumentere sekulært. Under karikaturkrisen refererte europeiske muslimer sjeldent til Koranens religiøse innhold, men ofte til sekulære ideer om solidaritet, respekt, demokratisk dialog og menneskeverd, sier Jakobsen.

Ta hensyn

Men det er også mulig at vi burde ta større hensyn til de religiøse ytringene, hvis vi skal få idealet om deliberativt demokrati til å fungere.

– Vi kan ikke kreve at muslimer eller kristne i uformelle offentlige debatter, for eksempel radioprogrammer eller tv-debatter, skal snakke et sekulært språk. Også dypt religiøse mennesker har lov å ytre seg i et demokratisk samfunn.

– Habermas understreker at det også finnes gode grunner til ikke å stenge ut religion fra demokratiet.

– Hvem vet, kanskje religionene inneholder noen moralsk motiverende ressurser som moderne sivilsamfunn kan nyte godt av? avslutter Jakobsen.