Etter hvert som isbreer og gamle snøfonner smelter, avdekkes ny kunnskap om våre forfedre. Hundrevis av godt bevarte arkeologiske gjenstander er avdekket de siste årene.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne pilspissen var i bruk for 5400 år siden. Den ble funnet på Dovrefjell. (Foto: Martin Callanan)
Samarbeid om isens arkeologi
Vitenskapsmuseet leder et forskningsprosjekt med forskere og studenter fra flere fakultet ved NTNU.
SPARC-prosjektet tar for seg kulturhistoriske og naturvitenskapelige aspekter ved snøfonner i Midt- og Sør-Norge.SPARC-prosjektet ser på effektene av klimaforandring på sårbare kulturmiljøer i fjellet.
SPARC vil utvikle en tverrvitenskapelig kunnskapsbasis for forvaltning av snøfonnene som kulturmiljøer gjennom å undersøke fire viktige problemområder:
Sikre informasjonen om slike miljøers betydning kulturhistorisk.
Undersøke snøfonnenes dannelsesprosesser og utvikling som arkiver for klimainformasjon.
Forsøke å beregne deres utvikling av hensyn til sikring av kulturminner.
Underbygge fremtidige forvaltningsmodeller av isens arkeologi.
SPARC vil etablere en plattform for internasjonal kunnskapsutveksling og forskning gjennom å bringe nasjonale og internasjonale forsknings- og forvaltningsinstitusjoner sammen.
Prosjektet er finansiert av Norges Forskningsråd, Riksantikvaren og Direktoratet for Naturforvaltning og er knyttet til universitetenes nettverk Forsking i Fellesskap.
Varmere klima bidrar til at urgammel is i fjellet smelter stadig raskere. Med smeltingen dukker godt bevarte gjenstander opp.
Mange av disse har ligget helt beskyttet av is, snø og kulde i flere tusen år. Funnene som er smeltet fram det siste tiåret er helt unike og har gitt helt ny kunnskap.
De viser at det har vært aktivitet i høyfjellet langt bakover i tid. Våre forfedre drev primært jakt i disse områdene. Piler, pilspisser og rester av buer er de funnene som dukker opp hyppigst på fonnene.
– Snøfonnarkeologi gjør at perifere områder i høyden og i ytterkantene kommer i fokus, sier arkeolog Martin Callanan ved NTNU.
NTNU Vitenskapsmuseet har verdens eldste vitenskapelige samling av snøfonnfunn. Feltet omfatter arkeologiske funn fra både permafrost, isbreer og snøfonner rundt omkring i verden og er i stadig vekst.
Skandinavias eldste funn
I mange år har Vitenskapsmuseet hatt nært samarbeid en liten gruppe oppsynsmenn og jegere fra Oppdal som leter og samler inn funn hver sommer. I tillegg har forskere feltopphold i Oppdalsfjella, som er det området hvor det er gjort flest funn.
Her ble også Norges og Skandinavias aller eldste snøfonnfunn gjort i 2011. Da fant lokale tillitsmenn to buer og tre piler, hvor den eldste pila er hele 5400 år gammel.
For bare noen år siden trodde arkeologer at de eldste funnene i snøfonner vil være maks 2000 år gamle, men det siste tiåret har både funnmengde og alderen på funnene økt enormt.
Vitenskapsmuseet har i dag en samling på cirka 250 snøfonngjenstander. Det første funnet, et pilskaft fra Oppdal, ble funnet allerede i 1914, og nye funn er gjort med jevne mellomrom.
Oppdalsfjellene og Dovrefjell er de blant de områdene hvor det er gjort mange snøfonnfunn i Norge. (Foto: Martin Callanan)
I det siste har tempoet endret seg betraktelig, og nesten 150 av funnene har kommet inn siden 2003. Rekordåret var 2011 med hele 42 funn.
– Da fikk vi funn til en hel generasjon i løpet av en sesong, sier Callanan.
Mange uoppdagede områder
Sommeren 2003 var den varmeste i Europa på 500 år. Varmen tæret på «den evige sne», og i Schnidejoch-passet i Sveits krympet en snøfonn inn til halvparten.
Her kom en fotturist over et trestykke på bakken, og i og med at funnet ble gjort på 2750 meter, langt over tregrensa, leverte turisten inn trebiten til en lokal arkeologforening for vurdering. Trestykket viste seg å være en bit av en bue – laget for 5000 år siden.
Siden den gang er det funnet over 800 arkeologiske gjenstander i Schnidejoch-passet. Fram til 2003 hadde ingen trodd at alpine områder hadde vært brukt av mennesker i prehistorisk tid.
Annonse
Arkeologiske spor i is og snø er hovedsakelig kartlagt i Skandinavia, Alpene og i Nord-Amerika. Når breene, fonnene og permafrosten forsetter å smelte på verdensbasis, kan det bli mange nye oppdagelser i nye områder i årene som kommer.
Ikke minst i Norge og Skandinavia hvor det fremdeles er mange fjellområder med fonner som aldri er blitt undersøkt arkeologisk.
Et trenet øye
1500 gammel pilspiss og skaft funnet på et nylig avsmeltet parti av Storbreen av gjesteforsker Greg Hare fra Canada (til høyre). Her på befaring sammen med tillitsman Tord Bretten. (Foto: Martin Callanan/SPARC-prosjektet)
Men hvordan kan man gjenkjenne et arkeologisk område som er dekket av snø og is?
De viktigste hjelpemidlene som trengs når man leter etter arkeologiske godbiter gjemt under isen, er et par sterke bein og et skarpt blikk.
– Fordi det finnes hundrevis av ulike snø- og isdekte områder i fjellene, må man ha et blikk for hva som er gammelt og av arkeologisk interesse, sier Callanan.
– Det avgjørende er at man er på plass når snøen har smeltet nok til at det er mulig å oppdage nye funn. Det er ikke lett å treffe akkurat på disse turene, og oppsynsmennene loggfører mange timers gåing i løpet av en sommer. Utbyttet kan imidlertid være stort; plutselig kan man finne en jaktpil som ingen har sett de siste 5000 år.
Kappløpet mot klimaet
Klimaendring og global oppvarming er årsaken til at snøfonnene smelter. Det gjør at stadig nye fortidsspor avdekkes og at mye ny kunnskap kommer til syne.
Men det at gjenstandene kommer opp i dagen, har også en bakside: Det er et kappløp mot tiden.
– Det er som å se ned i en fryseboks som har stått åpen et par ukers tid. Du kan finne et par bokser syltetøy som ser ok ut, mens resten holder på å gå i oppløsning, sier den amerikanske arkeologen Craig Lee til magasinet The New Scientist.
