Den arkeologiske historien om de første menneskene som bosatte seg i Norge etter siste istid, det vil si for 11 500 år siden, har som regel blitt fortalt med innvandrere fra Sør-Skandinavia og Nordvest-Europa i hovedrollen.

Samfunnsutviklingen gjennom første del av eldre steinalder (9500–7500 f.Kr.) har tradisjonelt blitt oppfattet som en gradvis intern utvikling, der kontakten og impulsene fra Sør-Skandinavia ble opprettholdt.

Nå viser forskningen til arkeolog Hege Damlien at den nye teknologien som steinaldermenneskene tok i bruk rundt 1000 år etter at folk først bosatte seg i Sør-Norge, viser klare likhetstrekk med den vi finner i Russland og Baltikum.

Må ha lært fra noen

– Det er en tydelig endring i måten steinredskapene blir laget på i overgangen mot midtre delen av eldre steinalder. Og den nye teknologien som blir brukt, er såpass avansert at de må ha lært den fra noen. Det er ikke en videreutvikling av den teknologien som vi ser i den eldste delen av steinalderen, sier Damlien, som i dag disputerer for doktorgraden ved Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger.

Hun mener også at den østlige teknologien ikke bare ble spredd gjennom kulturell utveksling mellom ulike jegergrupper, men at det inntraff en ny periode med innvandring til Sør-Norge fra øst. 

Vet lite om steinalderen

– Steinalderen er en lang periode av vår forhistorie, som vi vet veldig lite om. På hver eneste utgraving får vi ny kunnskap. Det er både fascinerende og utfordrende å prøve å komme nær menneskene fra den tiden, sier Damlien.

Det finnes få rester av organisk materiale fra steinalderen i Norge, så det meste av forskningen skjer på steinmateriale.

Damlien har undersøkt hvordan steinredskapene har blitt framstilt og hvordan kulturen har endret seg.

– Hvilke metoder som brukes til fremstilling av steinredskaper, er ikke tilfeldig, men et resultat av forhistoriske menneskers valg og tradisjoner som ble opprettholdt over generasjoner, sier forskeren.

Endrer måten å lage redskaper

Tidligere studier har vært opptatt av det ferdige redskapet. Damlien har på sin side jobbet med selve håndverksprosessen og sett på hvordan redskapene ble laget. Hun har studert avfallsrestene fra tilvirkningen av steinalderredskapene istedenfor å bare se på selve pilspissen eller øksene.

Det viser seg at mens folk i første del av eldre steinalder slo såkalte flekker av en steinblokk ved hjelp av en hammer av stein, horn eller tre, innebar den nye teknologien at de brukte en trykkstokk til å presse flekkene av med.

Flekker utgjorde emnene for de fleste steinredskaper i eldre steinalder, og flekkene er altså avslaget fra steinen.

Damlien påpeker at hun ikke finner en gradvis overgang til den nye teknologi. Hun ser heller ingen boplasser hvor begge håndverksmetodene er i bruk samtidig.

Det er snarere et tydelig brudd i måten redskapene ble laget, og den nye teknologien spredte seg relativt kjapt over nordre og vestre Skandinavia. Dette mener hun er gode indikasjoner på at det må ha vært innvandrere fra øst som tok med seg denne metoden for å lage redskaper.

I tillegg faller den nye måten å lage redskaper på sammen med andre endringer i redskapsteknologien. Beinteknologien endrer seg og det kommer helt nye teknikker for å lage økser. Også disse teknologiene viser klare likhetstrekk med det forskerne finner i østlige tradisjoner.

Damlien har analysert materiale fra Sør-Norge, og hun har studert materiale fra Russland, Latvia, Estland og søndre deler av Sverige for å sammenligne med det norske.

Tradisjoner

Damlien har også sett på hvordan kulturtradisjonene blir opprettholdt og hvordan de endrer seg. Herfra trekker Damlien paralleller til vårt eget samfunn i dag.

– Tradisjoner står sterkt gjennom alle tider. Det er det som fører mennesker i et samfunn sammen og er en del av hvem vi er, sier hun.

– I dag endres den materielle kulturen seg kjapt hele tiden, men vi har også tradisjoner som vi holder ved og har et sterkt forhold til. Folk har alltid vært konservative og holdt på sine tradisjoner. Det er derfor interessant å undersøke hvorfor de plutselig endres, sier Damlien.

Referanse: 

Hege Damlien: Between tradition and adaption. Long term trajectories of lithic tool-making in South Norway during the postglacial colonialization and its aftermath (ca. 9500-7500 f.Kr.). Doktorgradsavhandling ved Universitetet i Stavanger, august 2016.