Kamuflert jødedeportasjon

Nordmenns deltakelse i deportasjonen av jødene under krigen kamufleres av språklige krumspring i historieverkene.

Publisert
Språket i historiebøkene tilslører hvem som gjorde hva mot norske jøder. (Illustrasjon: Annica Thomsson)
Språket i historiebøkene tilslører hvem som gjorde hva mot norske jøder. (Illustrasjon: Annica Thomsson)

– Faghistorikere har vært fanget i en svart-hvitt-tenkning i sine fremstillinger av andre verdenskrig, sier stipendiat Synne Corell ved institutt for arkeologi, konservering og historie, UiO.

Hun mener nasjonale historieverk ikke har maktet å formidle gråsonene i norsk okkupasjonshistorie.

Hun har særlig tatt for seg tekster som omhandler krigens såkalte glemte grupper. En av dem er de norske jødene som ble arrestert og deportert til konsentrasjons- og dødsleirene under den såkalte jødeaksjonen i 1942.

Vi og dem

Corell mener det i historieverkene brukes bestemte tekstlige grep for å omgå dette smertefulle punktet i historien – detaljer som også ville forrykke det etablerte bildet av «vi» altså nordmennene mot «dem», NS og de tyske nazistene.

– I en historisk fortelling vil spørsmål om «hvem» og «hva» alltid være en drivende kraft. Ved å se på setningsoppbyggingen i fortellingene om jødeaksjonen, ser vi en tendens at verb gjerne erstattes med subjekter.

– «Å arrestere» blir til «ble arrestert» og «sendt til Auschwitz». Tekstene omtaler dermed ikke overgripernes handlinger – kun hva som skjedde med ofrene for overgrep, sier Corell.

Tysk-jødisk anliggende

Hun mener en slik fremstilling som konsekvens lar jødene som ikke flyktet i tide bli sittende igjen med skylden selv.

– Jødeforfølgelsene blir både omtalt og fordømt i de historiske verkene, men som en del av den nasjonale historieskrivningen, der antisemittisme og jødeforfølgelse blir et tysk-jødisk anliggende.

 – I historieverkene har jødeforfølgelsenes symbolverdi først og fremst vært å vise okkupasjonsmaktens umenneskelighet, sier hun.

– Vi vet at en rekke norske borgere var med i denne prosessen, men få har blitt holdt personlig ansvarlige, også av historikerne, sier Corell.

– Det norske politiet var et av de første statlige organene som ble nazifisert. Norske politimenn deltok i arrestasjonene av jødene. I Oslo ankom politimennene jødenes hjem i drosjer. I de historiske verkene jeg har tatt for meg, står det likevel svært lite om nordmennenes medvirkning, sier hun.

Studert tre verk

Synne Corell. (Foto: Annica Thomsson)
Synne Corell. (Foto: Annica Thomsson)

Corell har sett på hvilken rolle historikernes språkbruk spiller i historieskrivingen.

I den forbindelse har hun foretatt en tekstanalytisk nærlesning av tre utgivelser: Norges krig, utgitt av Gyldendal norsk forlag i tre bind fra 1947 til 1950, Norge i krig, utgitt av Aschehoug forlag i åtte bind fra 1984 til 1987 og Norsk krigsleksikon 1940-1945, et verk i ett bind utgitt av Cappelen forlag i 1995.

– Alle de tre verkene er skrevet med et motiv om å omtale «det viktigste» eller «det krigen dreide seg om». Til felles har de også at de forsøker å si noe sannferdig om krigsårene.

– Problemet som viser seg gjennom nærlesningen er at med forsøkene på å skrive innenfor slike nasjonalhistoriske rammer, forsvinner også viktige nyanser, sier Corell.

Mikrohistorier

Stipendiaten mener de historiske nyansene er blitt bedre forvaltet innenfor ikke-akademiske historiesjangre.

Corell konkluderer med at historieverk skrevet innenfor nasjonale rammer ikke er den beste måten å forvalte krigshistorien på. Hun tar istedet til orde for flere individorienterte og fragmenterte fortellinger.

Som eksempel nevner hun dikteren Jan Erik Volds utgivelse av Ruth Maiers dagbok (2008) – om den 22 år gamle jødiske kvinnen som ble deportert og gasset ihjel i Auschwitz.

Corell nevner også Espen Søbyes Kathe, Alltid vært i Norge om en 15 år gammel Oslo-jente som led samme skjebne, og journalist Bjørn Westlies bok Fars krig, hvor forfatteren utforsker bakgrunnen for hvorfor hans far ble nazist.

– Slike mikrohistorier lar personer som i nasjonale historieverk reduseres til navnløse objekter, fremstå som individer. Gjennom fokuset på enkeltmennesket greier de også å fortelle noe større og mer allment om fortiden, sier Corell.

Bakgrunn:

Synne Corell disputerte 6. og 7. mai med avhandlingen «Krigens Ettertid: Okkupasjonshistorien i norske historiebøker».