Norske barn blir tyngre og tyngre. Fra 2008 til 2010 var det hele tre prosent økning i overvekt blant barn.

I 2010 ble hver femte tredjeklassing klassifisert som overvektig. Innenfor denne gruppen har vi også dem med fedme. Rundt fem prosent av alle norske åtteåringer har nå fedme.

Barn med fedme får som regel fedme som voksne. Å ha noen kilo for mye trenger ikke være farlig. Men fedme – hos voksne betyr det kroppsmasseindeks på mer enn 30 – kan forårsake en rekke livstruende sykdommer.

Problemet er at vi ennå ikke vet hvilke tiltak som virker på lengre sikt.

Hvis mor skjerper seg…

Fedmebehandling av barn, både nasjonalt og internasjonalt, bruker familiebaserte tilnærminger, og prøver å hjelpe foreldrene til å bli bedre autoritetsfigurer og rollemodeller for sine barn.

– Man forsøker altså å påvirke barns vektrelaterte atferd gjennom foreldrene. Tanken er at hvis foreldrene skjerper seg, så vil barna skjerpe seg. Det finnes imidlertid ikke bevis på at behandlingsresultatene blir bedre ved å involvere foreldrene på denne måten.

– Kanskje blir det gjort slik fordi det anses som «naturlig», og at man derfor ikke trenger å sette spørsmålstegn ved det.

Det sier doktorgradsstipendiat Ellen Ersfjord ved Norsk senter for barneforskning ved NTNU. Hun er sosialantropolog og har studert to medisinske forskningsprosjekter om barnefedme, som nå pågår i Norge.

Begge har mål om å finne ut hvilket behandlingsopplegg som fungerer best over tid. Prosjektene drives litt ulikt, men begge går over to år, begge inkluderer sommerleir eller helgesamlinger, og begge baserer seg på behandling av hele familien.

Ungenes drivkraft

Prosjektene bruker den samme familiebaserte metoden, PMTO (Parent management training, Oregon model), hvor hovedansvaret for familiens livsstilsendring legges på foreldrene.

– Selv om det er barna man forsøker å nå, blir de altså ikke sett som viktige endringsaktører. Det er denne biten jeg har sett på. Min forskning viser at vi burde ha mer tillit til ungene, sier Ersfjord

Hun har blant annet har vært sammen med familiene på helgesamlinger og sommerleirer – det ungene selv kalte «Fat camp».

– Det var foreldrene som fikk undervisning i kost, ernæring og fysisk aktivitet. Likevel snappet barna opp mye kunnskap og diskuterte seg imellom. De tok til seg språket som behandlingspersonalet brukte, og begynte for eksempel om å snakke om å «spise tallerkenmodeller», som er noe ganske annet enn å «spise middag».

– Ordet «lek» erstattet de med «fysisk aktivitet», og i stedet for «snack» eller en «frukt» begynte barna å snakke om «mellommåltider», forteller Ersfjord.

Forskeren tror at dette målbare språket barna tok til seg, ble et verktøy for å snakke om fedmen, og hjalp dem til å internalisere opplevelsene de hadde under rehabiliteringen.

De fleste barna spilte heller ingen liten rolle i familienes livsstilsendringsprosess i de to årene de deltok i rehabiliteringsprosjektet. Foreldrene fortalte mange historier om barn som begynte å ta initiativer hjemme: foreslo sunnere mat og prøvde å få med mor eller far på ulike aktiviteter.

Flere av foreldrene hadde imidlertid problemer med å opprettholde motivasjonen til livsstilsendring over tid. Etter hvert forsvant da også barnas motivasjon.

Fedme – ikke bare medisinsk

Fedme anses først og fremst som et medisinsk problem. Sosialantropologen savner en bredere debatt rundt temaet.

Fedme kan blant mye annet knyttes til familiepolitikk, til økonomi og økologi, til kultur og tabuer, til sosial status og utdanningsnivå, og til moderne matproduksjon. Fedme er et samfunnsproblem som må tas på alvor.

– Jeg savner ikke minst en annen matdebatt, sier Ersfjord.

– Mor er ikke lenger hjemmeværende og lager norsk middagsmat fra grunnen av, til mann og barn. I dag kommer maten fra så mange steder, vi spiser halvfabrikata, ofte aner vi ikke hva det inneholder.

– Samtidig bombarderes vi med motstridende opplysninger om hva som er sunt og usunt. Vi tror vi har så mye kunnskap; i virkeligheten er vi ganske forvirret.

– Også i forskningsprosjektene ble familie og mat forstått i lys av 1950-årenes ideal. Denne forståelsen av familie er foreldet. Grensene er ikke så entydige lenger, vi har i dag mange ulike typer av familier som ikke passer inn i dette bildet, slår hun fast.

Et sted å begynne

Begge forskningsprosjektene, «Family» og «Aktivitetsskolen i Finnmark», er nå avsluttet. Men resultatene er ennå ikke ferdig evaluert medisinsk.

Ersfjord sier at selv om det gjenstår mye å hente på metode og tilnærming i behandling av barnefedme, så må man jo begynne ett sted.

Hun ser også at det skjer mye bra med ungene i disse prosjektene: De blir tryggere og gladere; de får bedre kondisjon og bedre kontakt med egen kropp; og for noen av dem er det første gang de har venner på sin egen alder.

For mange er det frigjørende å sette ord på sin egen fedme, og diskutere den med likesinnede.

– Men i neste omgang må vi på en eller annen måte innlemme barna mer, i både behandling og rehabilitering. Det er viktig å gjøre dette på en gjennomtenkt måte. Hvordan kan man gi barn et økt ansvar for sin egen helse og sine helsevalg?

– Det er jo ikke slik at barna skal føle skyld og ansvar for sitt fedmeproblem. Spørsmålet er hvordan. Det må kommuniseres på en verdinøytral måte som samtidig reduserer fordommer og stigma.

– Dette blir en spennende utfordring for spesialisthelsetjenesten – og for forskningen, avslutter Ellen Ersfjord.