Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Mennesker med cotards syndrom føler seg rett og slett daue, og er overbevist om at de er det også. Og da snakker vi ikke om den typen dau man føler seg under en depresjon, eller morgenen etter å ha tømt litersflaska med ouzo fra ferien.
Verden virker derimot helt uvirkelig, og pasientene har problemer med å kjennes ved ting og folk. Noen kan merke lukta av råtnende kjøtt og føle markene krype inn og ut av kroppen. Enkelte tror også at blodet eller deler av innmaten er forduftet.
Ville begraves
Det var den franske psykiateren Jules Cotard som først beskrev den merkverdige lidelsen. På slutten av 1800-tallet hadde han nemlig kommet over en viss mademoiselle X, som benektet eksistensen av både Gud, djevelen og flere kroppsdeler. Hun påstod hardnakket at hun ikke lenger trengte å spise, og at hun var fordømt for all evighet.
Senere forteller Charles Bonnet om ei dame som insisterte på å bli kledd i et likklede og lagt i ei kiste. Da omverdenen nektet å gravlegge henne, tok hun saken i egne hender, og ble rett og slett liggende i kista til hun døde noen uker senere. Etter det fikk hun det som hun ville.
I et annet tilfelle nektet en 46-årgammel mann å spise fordi han mente at han var død og ikke trengte noe fôr. På et tidspunkt påstod han at var et spøkelse som ingen kunne se. Siden kroppen var blitt en eterisk skikkelse, trengte den heller ikke noe mat, mente mannen, som gikk ned 15 kilo på to måneder.
Mistet kontakten
Noen forskere tror mennesker med cotards syndrom har fått ødelagt forbindelsen til delene av hjernen som har å gjøre med følelser, litt på samme måte som pasientene med capgras. Men i dette tilfellet er det ikke bare kommunikasjon mellom syn og følelser som er dårlig.
Kanskje menneskene med cotards ikke får noen følelsesmessig reaksjon på noen av ingrediensene i hverdagen? spekulerer forskerne. Dermed har verden plutselig ingen mening, og ingenting gir noen som helst følelsesmessig gjenklang. Dermed kommer pasientene rett og slett til den konklusjon at de må være døde.
Referanse:
Nancy Butcher, The strange case of the walking corpse, Avery (Penguin Group), 2004.
