I Skottland granskes nå hekseprosessene, og flere av de klassiske heksemytene torpederes: Det var ikke prestene som var de ivrigste hekseforfølgerne - og Inkvisisjonen borget for rettssikkerhet, snarere enn det motsatte!
DidrikSøderlindjournalist i forskning.no
Publisert
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
De skotske hekseprosessene er med rette beryktede: Mellom årene 1563 og 1736 endte mer enn 1 000 skotter på bålet!
Den moderne skotske heksejakten er imidlertid et forskningsprosjekt med navn The Survey of Scottish Witchcraft. Arbeidet gjøres av Dr. Joyce Miller og forskeren Lauren Martin.
- Selv om de endelige analysene ikke er gjort enda, har vi i hvert fall funnet ut hvem mennene - og det var alltid menn - som sto bak rettssakene var. Folk har gjerne pleid å tro at det var prester. Vårt arbeid viser derimot at det var sekulære myndigheter, som jordeiere og magistrater som sto bak rettssakene og som betalte for dem, sier Martin.
Rettsikkerhet i jernjomfruens tid
Selv om denne konklusjonen kan være overraskende for de som holder fast på bildet av strenge korsbærermenn som brenner stakkarslige enker og kloke koner, føyer det seg inn med nyere hekseforskning. Det kan nevnes at selve symbolet på brutale hekseforfølgelser, Inkvisisjonen, faktisk gjerne hadde en beroligende effekt på forfølgelsene av hekser og kjettere i de områdene den var aktiv. Det samme mønsteret finner Martin i Skottland.
- Problemet var bevis. Det er vanskelig å bevise i retten at noen har inngått en pakt med Djevelen. Det er viktig å huske på at tidlig moderne rettssaler også hadde strenge krav til bevis, selv om det som ble regnet som bevis var ganske annerledes enn det som godtas i dag.
Inkvisisjonen ga trygghet
Inkvisisjonens, og andre offisielle hekseforfølgeres rettssaker, hadde strengere krav til bevisførsel enn de fleste andre. Dessuten var det jo Kirkens hensikt å få folk tilbake i folden, så de som ble brent av kristne myndigheter var gjerne dem som ikke angret.
- Men ble du stilt for retten i et lokalsamfunn uten folk med juridisk opplæring eller Inkvisisjonens oppdragende hensikter, var det mye større sjanse for å havne på bålet. Det lokale rettsapparat henrettet gjerne opptil 80-90 prosent av de som sto tiltalt, sier Martin, som ikke legger skjul på at trynefaktoren nok har hatt mye å si å disse sakene.
- I hele Skottland ble 3 500 mennesker formelt tiltalt, og vi anslår at rundt halvparten ble brent. Men det er vanskelig å vite noe sikkert, for mange av rettssakene skjedde lokalt. Det finnes kanskje skrevne klarsignaler fra sentral myndighet til å starte en prosess, men saken ble ikke rapportert tilbake igjen, og de lokale papirene har ikke overlevd århundrene, sier den moderne heksejegeren.
Ikke vortete kjerringer
Alle vet hvordan en heks ser ut: En vortebefengt gammel kjerring som bor alene i skogen og kakler nifst for seg selv. Eller, hvis man ønsker seg en mer nyfeministisk tolkning, som en klok kone som hadde tatt vare på den førkristne religionens kunnskap om urter og legekunst.
Ingen av bildene stemmer særlig godt på sakene i Skottland.
- De fleste heksene var slett ikke fattige, de tilhørte ryggraden i lokalsamfunnet. De var sjelden enker som bodde alene, de fleste var også gift, gjerne med bønder som tilhørte middelsjiktet i samfunnet. De var heller ikke så ofte helbredere, selv om mange fortsatte å gå til magiske helbredere selv om Kirkens linje var at all magisk praksis var av Djevelen.
- Noen ble tiltalt for slikt, men faktisk var flesteparten av dem som ble tiltalt for å helbrede (eller rettere sagt mislykkes med dette, det var gjerne da man ble angitt) menn. Menn utgjør ellers bare 15 prosent av de som er tiltalt for hekseri, sier Martin, som understreker at selv om de populære heksebildene er feilaktige, kan de knapt erstattes av et nytt, entydig bilde.
Normal-heksen fantes ikke
- Heksefenomenet er ikke ett enkelt mønster, men heller et system med forskjellige trender som griper inn i hverandre. En del av de som ble brent var helbredere, andre var kranglevorne naboer og en del var særinger og skrullinger. Mange var nabokjerringer som brydde seg, sier Martin.
- Kan det være noen som trodde de var hekser? Som aktivt var mot kristendommen eller bekjente seg til en førkristen religion?
Annonse
- Jeg tror ikke det, selv om jeg ikke kan bevise det. De fleste tilståelsene kom under press, som tortur, og det var få som tilsto omgang med Djevelen. Derimot var det en del tilståelser om å ha hatt kontakt med alver og feer, og så har dette blitt tolket av Kirken som Djevelen.
- På samme måte som norrøne symboler ble demonisert i Norge da kristendommen ble innført?
- Ja, og slike katolske symboler ble demonisert etter reformasjonen. En del av det folk ble brent for av protestantiske myndigheter, var helbredende trylleformularer som brukte katolske bønner til helgener eller treenigheten.
Norske trekk
Det skotske hekseprosjektet kartlegger også saker fra Orknøyene og Shetland, som har hatt norsk bosetning.
- Sakene fra Orknøyene følger mange av de samme mønstrene som fra det skotske fastlandet, med noen unntak. Det er mer snakk om helbredelse og alver enn det er på fastlandet, og enkelte saker nevner ånder som bor i hauger, vann og kirker - noe som ikke dukker opp på fastlandet. Det var mindre snakk om Djevelen, forteller Martin.
På Shetland er det bare to av 25 kjente saker som nevner demoniske elementer. Da er det snakk om Djevelen i form av en kråke.
- Men hele det demoniske preget mangler i sakene fra Shetland. Noen saker nevner troll, men det er ikke snakk om djevler eller alver, avslutter Martin.