Ikke synske likevel?

For et år siden publiserte et anerkjent psykologi-tidsskrift resultater som antydet at mennesker kan se framtida. Nå har tre ulike forskere mislykkes i å finne det samme.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

(Illustrasjonsfoto: iStockphoto)

Det som skjedde på slutten av 2010, får man ikke oppleve hvert år:

Det respekterte tidsskriftet Journal of Personality and Social Psychology publiserte en forskningsartikkel av den velrennomerte sosialpsykologen Daryl Bem. Rapporten inneholdt resultatene fra ikke mindre enn ni ulike eksperimenter.

Åtte av dem pekte i retning av at forsøkspersonene var i stand til å føle hendelser som skulle skje i framtida.

Saken fikk naturlig nok massiv mediedekning.

Noen måneder senere hadde imidlertid tre andre forskere gjentatt det mest suksessfulle eksperimentet, uten å få de samme resultatene. Men nå var de vitenskapelige journalene lite interesserte. De ville ikke ta inn replikasjonsstudier.

Først nå, nesten et år senere, har Chris French, Richard Wiseman og Stuart J. Ritchie endelig fått forskningen sin vurdert og publisert.

- Dette synliggjør et problem ved systemet for vitenskapelig publisering, sier French til forskning.no.

Erotikk fra framtida

Daryl Bems forsøk er intet mindre enn fascinerende. De bygger på en ide om at framtidige hendelser på en eller annen måte trenger tilbake igjennom tida, slik at de kan påvirke adferden vår før de har hendt.

Et av eksperimentene gikk for eksempel ut på at forsøkspersonen ble stilt overfor to gardiner på en dataskjerm, med beskjed om at det skjulte seg et erotisk bilde bak en av dem. Gjett hvilken, og så får du se om du hadde rett.

Det deltagerne ikke visste, var at datamaskinen ikke avgjorde hvor bildet dukket opp før etter at de hadde gjettet. Dersom forsøkspersonene gjettet riktig oftere enn ren tilfeldighet, måtte det altså bety at de på ett eller annet vis hadde kontakt med framtida.

Og det forbløffende var at de nettopp så ut til å ha det.

Lite, men signifikant resultat

Samlet sett gjettet deltagerne riktig i 53,1 prosent av tilfellene. Dette tallet høres kanskje ikke særlig imponerende ut, tatt i betraktning at ren tilfeldighet ville gitt 50 prosent riktige svar.

Men den tilsynelatende lille forskjellen er likevel statistisk signifikant, altså stor nok til at det er lite sannsynlig at den skyldes tilfeldigheter.

Ikke mindre imponerende var det at tilsvarende resultater dukket opp i hele åtte av de ni eksperimentene som Bem gjorde. Til sammen var over 1000 personer med i forsøkene.

Betyr dette at prekognisjon faktisk finnes?

Tok utfordringen

Som mange av oss kanskje har hørt, sies det at ekstraordinære påstander krever ekstraordinære bevis. Skal Bems resultater få virkelig betydning, må de kunne reproduseres av andre forskere.

Christopher French. (Foto: Ingrid Spilde)

Derfor oppfordret forskeren nettopp til dette i rapporten i Journal of Personality and Social Psychology.

Hansken ble ikke liggende særlig lenge.

Chris French fra Goldsmiths University, Richard Wiseman fra University of Hertfordshire og Stuart J. Ritchie fra University of Edinburgh satte alle opp sine egne versjoner av eksperiment 9.

- Det hadde de sterkeste resultatet i Bems forskning, sier French.

Han forteller at psykologiforskeren til og med hadde gjort softwaren fra forsøkene sine tilgjengelig så andre vitenskapsfolk lett skulle kunne gjenta eksperimentene.

Ordlek

Testen gikk ut på at deltagerne fikk presentert 48 ord fordelt på fire ulike kategorier. Ordene stod på en dataskjerm i tre sekunder, og forsøkspersonene skulle visualisere begrepene så godt de kunne.

Etterpå kom en overraskelsesoppgave: skriv ned de av ordene du klarer å huske.

Da deltagerne var ferdig med oppgaven fikk de se 24 av de 48 ordene på skjermen igjen. Nå skulle forsøkspersonene rangere begrepene i ulike kategorier. På denne måten ble deltagerne bedre kjent med disse ordene.

Og da var altså spørsmålet: Vil dette kjennskapet trenge tilbake igjennom tida og påvirke husketesten som gikk forut?

Her hadde altså Bem fått positive resultater. Det så ut til at de 24 ordene som deltagerne sorterte etterpå, hadde en tendens til å dukke opp oftere i husketesten først.

Verken French, Wiseman eller Ritchie kunne imidlertid bekrefte noe slikt fenomen. I forsøkene deres skåret ikke forsøkspersonene bedre enn hva man kunne forvente ved ren gjetning.

De tre forskerne gjorde også en grundig gjennomgang av Bems rapport. De konkluderte med at de oppsiktsvekkende resultatene hans kan skyldes summen av en rekke små feil og unøyaktigheter.

Da de ville publisere utkommet av de nye testene, støtte forskerne imidlertid på uventede problemer.

Ikke interessert

- I utgangspunktet trodde vi at det ville bli lett å få forskningen publisert i et av de viktige tidsskriftene, sier French, og forteller at de først sendte resultatene inn til Journal of Personality and Social Psychology, som hadde trykket Bems rapport.

- Men de avslo umiddelbart, uten engang å sende dem til vurdering. Begrunnelsen var at de ikke publiserer replikasjonsstudier.

Samme historie gjentok seg hos tidsskriftene Science Brevia og Psychological Science.

Endelig valgte British Journal of Psychology å sende rapporten til fagfellevurdering. Den ene av de anonyme bedømmerne var svært positiv til forskningen, men den andre hadde reservasjoner, og rapporten ble forkastet.

French og kollegaene syntes imidlertid det var noe litt kjent ved den siste bedømmeren, og begynte å mistenke at det faktisk var Daryl Bem selv som var blitt utpekt til å vurdere oppfølginga av sin egen forskning.

- Dette var Bem selv sympatisk nok til å bekrefte for oss. Vi ba tidsskriftet om en tredje bedømmer, noe Bem også ønsket, men de avslo, forteller French.

Slik skulle det gå helt til 14. mars 2012 før resultatene fra de gjentatte forsøkene ble vurdert og publisert.

Dette setter søkelys på et dypere problem ved selve forskningens vesen, mener French.

Skeivt bilde

- Man sier at replikasjon er selve hjørnesteinen i god vitenskap, men sannheten er at topp-tidsskriftene ikke er interesserte i replikasjoner – spesielt ikke hvis de har negative resultater, sier French.

Redaksjonelt arbeid, språkbearbeiding og markedsføring er blant tingene forbundet med tidsskriftpublisering som koster penger. Mange bekymrer seg for hvem som skal betale dette hvis alt publiseres åpent. (Foto: Andreas B. Johansen)

Dermed kan bildet av hva forskningen viser bli skeivt.

Positive resultater kan bli stående uimotsagt, selv når det finnes forskning som peker i motsatt retning. Og når all forskning som er publisert om et tema skal oppsummeres kan de positive resultatene få en tyngde de ikke fortjener.

Før internettets tid kunne man til en viss grad ha forståelse for at et tidsskrift heller ville bruke plassen på nye og positive resultater, men nå finnes det ingen unnskyldning lenger, mener French.

- Tidsskriftene kan sende repetisjonsstudiene til fagfellevurdering, og så bare publisere abstractet i papirutgaven. Selve rapporten kunne publiseres på nettet, sier han.

Og dermed kan vel affæren oppsummeres omtrent slik:

Det er nok dessverre lite sannsynlig at mennesker kan føle hva som kommer til å skje i framtida. Sannsynligheten for skeivheter i kunnskapsbasen som resultat av tidsskriftenes aversjon mot replikasjonsstudier ser derimot ut til å være betydelig.

Referanse:

S. J. Ritchie, R. Wiseman, C. C. French, Failing the Future: Three Unsuccessful Attempts to Replicate Bem’s ‘Retroactive Facilitation of Recall’ Effect, PLoS, mars 2012.

D. J. Bem, Feeling the Future: Experimental Evidence for Anomalous Retroactive Influences on Cognition and Affect, Journal of Personality and Social Psychology, vol 100, s 407-425, 2010.

 

 

Powered by Labrador CMS