Vanskelig nasjonsbygging etter Sovjets fall

Innbyggerne i flere av de tidligere sovjetrepublikkene står overfor enorme utfordringer. Etter Sovjetunionens fall skal republikkene bygge nasjoner hvor folkeslag som står langt fra hverandre både etnisk og kulturelt, skal integreres.

Publisert
"De britiske forskerne mener det er verdt å ta en moderne vri på Lenins frase."
"De britiske forskerne mener det er verdt å ta en moderne vri på Lenins frase."

Er integrasjon virkelig mulig i slike samfunn? Professor Pål Kolstø ved Institutt for østeuropeiske og orientalske studier ved Universitetet i Oslo ønsket å få svar på dette spørsmålet da han startet en komparativ analyse av nasjonsbygging og integrasjonsprosesser i Latvia og Kasakhstan. I begge disse republikkene utgjør titulærbefolkningen (latvierne og kasakhene) bare halvparten av den totale befolkningen, resten er stort sett russere. I Latvia er det rundt 42 prosent russiskspråklige (russere, ukrainere, m.m.), i Kasakhstan er den russisk-språklige befolkningen rundt 47 prosent.

- Disse republikkene ble valgt fordi de hadde en etnisk sammensetning som ifølge flere nasjonalismeforskere normalt ville gi høy fare for etniske konflikter. Til tross for dette har etnisk vold vært nesten helt fraværende. I både Latvia og Kasakhstan er integrasjon en overordnet målsetting for de politiske myndigheter. Mine forskerkolleger og jeg syntes det var interessant å se nærmere på om disse republikkene hadde lykkes i å integrere de to folkegruppene, forteller Kolstø. Forskerne har brukt forskjellige verktøy for å studere samspillet mellom dem og holdningene de har til hverandre.

Fikk seg en kalddusj

- Jeg var selv sterkt engasjert i balternes sak under deres frihetskamp i 1990-91, men fikk meg raskt en kalddusj da jeg så hvilken nasjonsbygging latvierne la seg på, forteller Kolstø.

- Selv om de ikke brukte direkte etnisk retorikk, vedtok de en rekke lover som tok sikte på å presse ikke-latvierne ut av politikken og det offentlige liv generelt. Da jeg uttrykte min bekymring over dette, gav latvierne meg det vanskelige spørsmålet: Dersom tyskerne hadde vunnet 2. verdenskrig og kontrollert Norge i en årrekke, hva hadde dere gjort den dagen dere fikk tilbake uavhengigheten?

Latvia og Kasakhstan er, til tross for likhetene i etnisk struktur, to svært forskjellige samfunn. Mens Latvia har 2,5 millioner innbyggere, har Kasakhstan 18 millioner. I Latvia har ikke russerne fått statsborgerskap, i Kasakhstan har russerne fulle politiske rettigheter, men likevel svært lav politisk deltakelse.

- Titulærbefolkningen i Latvia ser på russerne som mer asiatiske enn dem selv, mens kasakhene kaller russerne for “europeerne”, forteller Kolstø.

- Til tross for at kasakhene var de som kanskje fikk lide aller mest under Sovjet-regimet, er de blitt grundig russifisert. Bare 70 prosent av kasakhene kan sitt eget språk og det legges nå sterke politiske føringer for å lære dem kasakhstansk. Latvierne har hele tiden holdt på sitt språk og sin kultur, og har et svært negativt syn på russere. Latvierne snakker ofte om Sovjet-regimet som “russertiden”. Kasakhene snakker om “Sovjet-tiden”, og identifiserer ikke russerne med kommunismen på samme måte som latvierne gjør, forteller Kolstø.

Fare for blodsutgytelse

I Latvia ser russerne at de har mye bedre levekår enn sine etniske brødre og søstre i Russland. De har derfor stor interesse av å bli integrert i nasjonene, og er blant annet interessert i å lære seg det latviske språket. På sikt er de også lovet statsborgerskap. Så til tross for at russerne er den åpenbart tapende part i Latvia, mener Kolstø at det ikke vil føre til etniske konflikter.

I Kasakhstan er russerne derimot lite interessert i å delta i oppbyggingen av nasjonen. Russerne har ingen økonomiske fordeler i Kasakhstan, de fleste nyrike er etniske kasakher. Russerne flytter nordover i republikken og sender fortsatt barna på russiske skoler. Mindre enn to prosent av russerne kan det kasakstanske språket. Dette fører til større etnisk og geografisk avstand, heller enn integrasjon. Selv om president Nursultan Nazarbajev ønsker en etnisk brobygging og har grunnlovsfestet at russisk skal brukes i offentlig administrasjon på linje med det offisielle statsspråket kasakhisk, er det mange kasakher som ikke godtar dette.

Kolstø mener at en nå kan sende “faren over-signal” i Latvia. Der blir risikoen for etniske konflikter mindre for hver dag som går. Men det samme gjelder dessverre ikke for Kasakhstan.

- Det kommer stadig urovekkende meldinger herfra om sosial og økonomisk nød. Kasakhstan kan være en tidsinnstilt bombe.

Moldova og Estland

Kolstøs forskningsprosjekt er finansiert av Øst-Europa-programmet i Forskningsrådet, som har ligget under Området for miljø og utvikling. Han har samarbeidet med forskere fra både Norge, Latvia og Kasakhstan. Nå er denne studien avsluttet, og Kolstø har startet en oppfølgingsstudie under Forskningsrådets Sentral- og Øst-Europa-program. Denne gangen er det republikkene Estland og Moldova som studeres. Her utgjør titulærbefolkningen to tredeler av den totale befolkningen, og konfliktene har ikke vært like fraværende som i de to andre republikkene.

I Moldova var det sommeren 1992 en borgerkrig med 500 dødsofre. I Estland har det gått fredelig for seg, selv om det også der har vært harde etniske motsetninger. Kolstø er interessert i å studere om den etniske sammensetningen er avgjørende for hvor vellykket integrasjon er i tokulturelle samfunn, eller om den minioritetspolitikken myndighetene fører er viktigere. En tredje og fjerde fase av dette forskningsprosjektet er planlagt.