Lakselus (Lepeophtheirus salmonis) er et lite krepsdyr som lever som parasitt på laksefisk i saltvann.
Diflubenzuron og teflubenzuron er legemidler godkjent av Statens legemiddelverk. Lakselusmidlene brukes for å hindre spredning av lakselus i oppdrettsanleggene og til villaksen.
Stoffene tilsettes oppdrettslaksens fôr og tas opp i fiskens blod, som lakselusa får i seg. Når lakselusa eksponeres for kjemikaliene, hemmes skallveksten og lusa dør. Lusemidlene spres til vannet og sjøbunnen via avføring og rester av fôr. Krepsdyr vil da bli utsatt for de samme giftvirkningene som lakselusa.
Diflubenzuron og teflubenzuron er to legemidler som brukes i oppdrettsnæringen for å holde lakselusa fra livet. Selv om den eksakte virkningen ikke er kjent, er de antatt å hemme stoffet kitin i hudskjelettet til kreps og insekter.
Det gjør midlene svært effektive i kampen mot larver og tidlige livsstadier hos lakselus.
Men det er også fare for betydelige effekter også på andre arter, som for eksempel krepsdyr og tanglopper.
Risiko og effekt
– Generelt er det begrenset med data om effekter av legemidler med flubenzuron-forbindelser, spesielt på marine organismer, sier forsker Ailbhe Macken ved Norsk institutt for vannforskning (Niva).
Hun er en av forskerne bak en studie som har vurdert den potensielle risikoen av disse stoffene på miljøet. De har også utviklet en metode for å identifisere effekten stoffene har på viktige organismer utenfor målgruppen, som altså er lakselus.
Studien ble nylig publisert i tidsskriftet Environmental toxicology and Chemistry.
Kritisk på nanongram-nivå
Hensikten med studien var å lage en så god metode som mulig for å studere larvenes utvikling. Forskerne brukte hoppekrepsen Tisbe battagliai som studieobjekt. Testen gikk over sju dager, som er lang tid sammenlignet med såkalte akuttstudier, der effekten måles enten med en enkel eksponering for stoffet eller flere eksponeringer over kort tid, vanligvis 24 timer.
Vanlige akuttstudier med voksne hoppekrepser viste liten eller ingen akutt giftighet. Derimot viste studier av larver på lavere nivåer at stoffene gjorde at de ikke skiftet skall, før de til slutt døde.
Eksponering for stoffene over lengre tid var dermed avgjørende for larvenes utvikling eller skjebne.
Alvorlige følger
– Disse resultatene har alvorlige implikasjoner i risikovurderingen av disse veterinærmedisinene, sier Macken.
Annonse
Et stort antall risikovurderinger i miljøet har tidligere beregnet kronisk giftighet ut fra akuttstudier ved bruk av en vurderingsfaktor. Kort sagt: Ut fra korte studier har man beregnet langtidsvirkninger.
Den nye studien – som gikk over sju dager – viser at denne tilnærmingen ikke fanger opp kronisk giftighet i tilfeller med flubenzuroner, og dermed undervurderer virkningene betraktelig.
– Dette viser at flubenzuroner ikke reguleres hensiktsmessig eller tilstrekkelig nok innenfor oppdrettsnæringen, påpeker Macken.
Økt bruk
På 1990-tallet ble det lagt ned et frivillig forbud mot legemidler mot lakselus som inneholder teflubenzuron og diflubenzuron.
I de senere årene har imidlertid bruken av disse produktene økt igjen, siden lakselusa gradvis har blitt motstandsdyktig mot erstatningsproduktet til flubenzeron, kalt emamectin benzoate.
Bruk av teflubenzuron og diflubenzuron er rapporter å ha doblet seg fra 2011 til 2012 og igjen fra 2012 til 2013. Overvåkning i og rundt oppdrettsanlegg har påvist disse stoffene i det marine miljøet.
– Våre resultater betyr mye for fremtidig risikovurdering av disse veterinærmedisinene, sier Ailbhe Macken.
