For ti år siden fantes de knapt. Nå dukker opp i hopetall:

Rovtidsskrifter.

Dette er publikasjoner som gir seg ut for å være vitenskapelige tidsskrifter hvor forskere kan publisere resultatene fra forskningen sin. De har ofte navn som ligner kjente vitenskapelige tidsskrifter og lokker med rask og relativt billig publisering.

Men i motsetning til seriøse publikasjoner, gjør rovtidsskriftene ingen skikkelig vurdering av artiklene de får inn. Flere forskere har gjort stunt for å avsløre slike tidsskrifter. John Bohannon sendte for eksempel inn åpenbare tulleartikler til en rekke tidsskrifter, for å se hvem som publiserte dem.

I 2016 gjorde journalist Tom Spears noe lignende.

Og en gruppe polske forskere skapte en fiktiv forsker som ble ansatt som redaktør i hele 48 ulike tidsskrifter.

Her er det altså null kontroll over kvaliteten.

I tillegg sørger rovtidsskriftene heller ikke for at artiklene de publiserer blir ordentlig indeksert og registrert i anerkjente databaser, slik at andre forskere kan finne dem igjen. Så dersom seriøs forskning blir publisert i slike tidsskrifter, er de altså tapt for ettertida.

• Les også om forskningen som ender i forskernes skuffer

Nå mener en gruppe kanadiske forskere at vi må begynne å gjøre noe med saken.

– Rovtidsskrifter er et globalt og voksende problem som korrumperer alle forskningsfelt, skriver Manoj Mathew Lalu og kollegaene i siste nummer av tidsskriftet Nature Human Behaviour.

Alles problem

Mange har nok trøstet seg med at problemet stort sett har vært begrenset til lavinntektsland, tror Lalu og co. Men en studie som Lalu og en rekke andre forskere kom med tidligere i år, antyder noe helt annet. Undersøkelsen tok for seg over 1900 artikler som var publisert i rovtidsskrifter.

Resultatene viste at både USA, Storbritannia, Japan og Kina lå på top-ti-lista over land som publiserte i slike tidsskrifter. Mange av artiklene kom dessuten fra forskere ved anerkjente forskningsinstitusjoner.

Nå er rovtidsskriftene alles problem, skriver forskerne, og fortsetter: Artiklene som ender i disse tidsskriftene representerer et kjempetap av ressurser.

Ikke bare har forskerne brukt masse penger på studier som ikke blir vurdert eller bevart i skikkelige register. I de 1900 studiene som forskerne hadde gått igjennom, deltok også over to millioner pasienter og 8 000 dyr.

Nå er innsatsen deres forgjeves. Få eller ingen kommer til å lese om resultatene de var med på å skaffe.

• Les også om hvordan legemiddelfirmaer forsker på norske pasienter

Alle må gjøre en innsats

Lalu og co mener nå at alle må gjøre sitt for å bekjempe de useriøse vitenskapelige tidsskriftene. Det gjelder både forskerne, institusjonene, finansieringskildene, myndighetene, pasientene og de etablerte vitenskapelige tidsskriftene.

Både myndighetene og de som finansierer forskning kan sette opp regler og standarder som forskerne må følge. Og seriøse tidsskrifter bør være åpne om vurderingsprosessene sine og skille seg så mye de kan fra de useriøse.

Institusjonene og forskerne må på sin side skaffe seg oversikt over hvilke publikasjoner de skal holde seg unna.

Men det er ikke nødvendigvis så lett som det høres ut. Det finnes nemlig ingen oversikt over alle rovtidsskifter, og det er heller ikke alltid så lett å avgjøre hvilke publikasjoner som havner i denne kategorien.

Derfor er det viktig at alle som driver med forskning lærer om de ulike hintene som til sammen kan avsløre at de har å gjøre med et rovtidsskrift, mener forskerne.

Referanse:

Manoj Mathew Lalu, Larissa Shamseer, Kelly D. Cobey and David Moher, How stakeholders can respond to the rise of predatory journals, Nature Human Behaviour, desember 2017. Sammendrag