Felix Bottolfsen må inn til kontroll hos overlege Heidi Glosli ganske ofte. Han er med i utprøvingen av blodfortynnende piller for barn og ungdom.

Slik eksperimenterer legemiddelselskapene på norske pasienter

Da Felix Bottolfsen ble syk, fikk han tilbud om å være med i en legemiddelstudie. Men hva ligger egentlig bak? Tjener legen hans penger på det? Og hvor blir det av informasjonen han er med på å skaffe?

29.11 2017 05:00

De færreste har tenkt på at barn eller ungdom kan få blodpropp.

Da det skjedde med Felix Bottolfsen (18), var han allerede så svimeslått at han knapt brydde seg. Han hadde hatt kyssesyken i to uker, og var helt i ørska. Bottolfsen trodde faktisk at det var virussykdommen som ga de urovekkende symptomene.

­– Jeg fikk utrolig vondt i skulderen og armen, og den ene sida av ryggen hovnet opp helt sinnssykt, forteller han.

Da foreldrene tok ham med på sykehuset ble det fort klart at grunnen var en helt annen:

– Jeg hadde blodpropp i begge lungene, i halsen og i den venstre armen.

Blodproppene skyltes Lemierres syndrom, en alvorlig infeksjon som i enkelte tilfeller kan følge kyssesyken.

Etter innleggelse på sykehus ble Bottolfsen heldigvis ganske raskt frisk. Men i året som fulgte var det nødvendig å gå på blodfortynnende medisiner.

Fordi Bottolfsen var under 18 år på dette tidspunktet, innebar det at han måtte sette to sprøyter med medisiner hver dag. Det fantes blodfortynnende medisiner i pilleform, men de var ikke testet på barn og var dermed ikke godkjent for pasienter under 18 år.

Men det er her legemiddelstudien kommer inn.


Det var en stor forbedring å kunne ta tabletter i stedet for sprøyter, mener Felix Bottolfsen. (Foto: Erik Norrud)

Da Bottolfsen var på sykehuset, fikk han besøk av overlege Heidi Glosli fra Oslo Universitetssykehus (OUS).

Hun fortalte at forskere ved OUS holdt på med en legemiddelutprøving nettopp for å teste en type blodfortynnende piller på barn og ungdom. Midlet var allerede godkjent og i bruk på voksne. 

Kunne han tenke seg å delta?

Bottolfsen var ikke i tvil:

– Dette var den eneste måten jeg kunne få piller i stedet for sprøyter, sier han.

Etter tre måneder med sprøyter, startet han behandlingen med tabletter.

– Du kan trygt si at det var en forbedring!

Men hva ligger egentlig bak, når norske pasienter er med på medisinske forsøk på denne måten?

Hvem tester hva?

I informasjonsskrivet som Bottolfsen og foreldrene fikk om prosjektet, står det at Haukeland og Oslo Universitetssykehus er ansvarlig for studien i samarbeid med legemiddelfirmaet Boehringer-Ingelheim. Minst 100 barn fra 26 land skal delta.

Er det Glosli og forskerne ved OUS som vil prøve ut medisinen i hele verden? Eller er det Boehringer-Ingelheim som har utviklet et legemiddel de tester i minst 26 land, inkludert Norge?

Hvorfor er i så fall OUS interessert i å være med på det? Kan Glosli eller andre leger kanskje forhandle om god betaling fra legemiddelfirmaet?

Historien om Bottolfsen og det blodfortynnende midlet viser hvordan mange medisinske studier på mennesker foregår.

Ofte legemiddelfirma bak

Når du får høre at en ny medisin blir testet ut, kan du regne med to ting:


Samarbeid mellom legemiddelindustrien og sykehusene er helt nødvendig for å kunne utvikle nye legemidler, mener Steinar Thoresen, medisinsk direktør i AbbVie, og medlem av Legemiddelindustriens Forsknings- og Utviklingsutvalg. (Rettigheter: Steinar Thoresen)

Den ene er at oppdagelsen av virkestoffene trolig ble gjort av forskerne ved et universitet eller en annen forskningsinstitusjon. De har testet stoffet på celler og dyr.

Det andre er at et legemiddelfirma nå jobber med å utvikle et produkt for markedet. Det krever undersøkelser på mennesker - såkalte kliniske studier.

–  Det er i dag sånn at nær hundre prosent av legemidlene og vaksinene ferdigutvikles av industrien, sier Steinar Thoresen, medisinsk direktør i legemiddelselskapet AbbVie, og medlem av Legemiddelindustriens Forsknings- og Utviklingsutvalg.

– Det å drive fram en medisin innebærer typisk 10 til 12 år med utvikling, og koster milliarder. Slikt har bare industrien muskler til å gjøre.

For ikke å snakke om at mange medisiner feiler underveis. De viser seg å ha for dårlig virkning eller for mange bivirkninger, og blir aldri et produkt som legemiddelfirmaet kan tjene inn utgiftene på.

Legemiddelfirmaene spiller altså en svært viktig rolle når det gjelder å forvandle et lovende stoff til et legemiddel som pasienter kan bruke. Men legemiddelfirmaene kan ikke gjøre denne jobben alene.

Må teste på pasienter

En helt vesentlig del av utviklingen av legemidler, er altså kliniske studier - undersøkelser på mennesker. Men hvor kommer forsøkspersonene fra? Legemiddelfirmaene har jo ingen pasienter.

Det har imidlertid sykehusene.

Legemiddelfirmaene er helt avhengig av å samarbeide med sykehusene – ja, med de enkelte legene som behandler pasienter med ulike sykdommer der ute. Som Heidi Glosli og hennes kollegaer ved OUS. I studien av det blodfortynnende middelet tok altså Boehringer-Ingelheim initiativ til å gjøre en undersøkelse, og spurte så både Glosli og leger ved sykehus i andre land om å delta.

– Dette ville ikke være mulig uten samarbeid med sykehusene, sier Thoresen fra AbbVie.

Det er legemiddelfirmaene som tar kontakt med sykehus som kan passe i studien de planlegger. Men sykehusene prøver på sin side å gjøre seg attraktive for selskapene, ved å synliggjøre sterke fagmiljøer.

Det er også vanlig at sykehusene og legemiddelfirmaene gjør seg kjent med hverandre på møter. Et legemiddelfirma kan for eksempel invitere leger til møter der de presenterer medisiner de jobber med. Da kan leger melde sin interesse for å bli med på framtidige kliniske studier. 

Mye jobb med en studie

Når et legemiddelfirma setter i gang en undersøkelse, får de ofte med sykehus i flere land. Da øker sjansene for å raskt å få tak i nok pasienter som passer til undersøkelsen. Akkurat som i studien hvor Bottolfsen er med.

Det er ikke mange unge mennesker som rammes av blodpropp. Men når Boehringer-Ingelheim rekrutterer pasienter fra mange land, blir det nok til å gjøre en skikkelig studie.

Men hvorfor skal Glosli og kollegaene hennes ta bryet med å være med?

Det å delta i en medisinsk studie krever masse ekstraarbeid. Legen må sette seg inn i hundrevis av sider med informasjon om forsøket og medisinen som skal testes.

Det tar timevis med jobbing for å utforme pasientinformasjon på norsk og søknad om godkjenning hos en regional forskningsetisk komite.

Og når studien er i gang, kreves det ekstra tid til oppføling av pasientene og registrering og innsending av prøvesvar.

Et av spørsmålene som dukker opp, er så klart: Tjener Glosli penger på dette?

Dekker oftest bare utgiftene

Legemiddelfirmaet overfører ingen penger til legene, men de betaler for samarbeidet med sykehusene. Likevel er forsøksarbeidet i utgangspunktet ingen kilde til lettjente penger eller store overskudd: Betalingen skal bare dekke utgiftene med studien.


Som oftest får ikke sykehusene mer penger fra legemiddelfirmaene enn at det dekker for utgiftene, tror Martha Colban. (Rettigheter: Martha Colban)

Sykehuset setter opp et budsjett over hva de trenger, for eksempel til konsultasjoner og laboratoriearbeid, og så blir dette grunnlaget for forhandlinger med legemiddelfirmaet. Sykehusene opererer med standard priser for hva en lege, en sykepleier eller laboratoriearbeid koster. 

For sykehus som spesialiserer seg på studier og klarer å effektivisere prosessen, kan det være en inntektskilde. Men i de fleste studiene som gjennomføres i Norge, er det trolig ikke sånn.

– Stort sett går det i null, sier Martha Colban, spesialrådgiver ved Avdeling for Forskningsstøtte for kliniske studier ved Oslo Universitetssykehus.

Dette bekrefter Thoresen fra AbbVie.

– Økonomiske motiver opplever vi nesten aldri. De synes ikke de tjener penger på det, sier han.

Samme beskjed kommer fra Glosli selv:

– Dette er ikke noe å bli rik av, sier hun.

– Vi kommer aldri til å kunne ta nok for arbeidet og all tiden vi bruker. Firmaene tilbyr alltid mindre enn det kreves.  

Skulle sykehuset likevel ende opp med å bruke mindre enn det var budsjettert med, havner overskuddet fortsatt ikke i lomma på forskerne som er med.

Samarbeidet mellom legemiddelfirmaet og legene er nemlig regulert av en tredjepart.

TTO fikser avtaler og pengeoverføringer

– Det er ikke forskerne selv som forhandler avtalen med legemiddelfirmaet. Det gjøres av en TTO, forteller Thoresen fra Abbvie.

TTO står for Technology Transfer Office, og er et firma som har spesialisert seg på å være en mellommann mellom forskerne og industrien. De forhandler blant annet avtaler og håndterer pengeoverføringene mellom partene.


Ole Kristian Hjelstuen er administrerende direktør i Inven2. De hjelper norske sykehus med å forhandle avtaler med legemiddelfirmaer som vil teste ut medisiner. (Rettigheter: Ole Kristian Hjelstuen)

I Gloslis tilfelle gjøres denne jobben av TTOen Inven2 AS, som eies av Universitetet i Oslo og Oslo Universitetssykehus.

– Vi lager kontrakter og passer på at sykehuset får dekket essensielle kostnader, sier Ole Kristian Hjelstuen, administrerende direktør i Inven2.

– Vi sørger også for at de juridiske rettighetene som sykehuset og personalet har, er ivaretatt.

Inven2 får penger til egen drift ved å ta en andel av betalingen fra legemiddelfirmaet. Men heller ikke de kan hente ut noe overskudd.

Dersom det blir penger igjen etter at et forskningsprosjekt er over, overfører Inven2 dette til et fond til forskning og etterutdanning, forteller Hjelstuen.

Dette bekrefter både Glosli, Colban og Thoresen.

– Det er ingen direkte pengeoverføring mellom legemiddelfirmaene og legene, sier Thoresen.

– Sykehusene har villet ha det slik fordi det skaper avstand til industrien.

I noen tilfeller kan avstanden faktisk være enda lenger mellom lege og legemiddelfirma.

CRO – enda en mellommann

I de siste åra har det nemlig blitt stadig vanligere å bruke en såkalt CRO – et slags konsulentfirma som tar legemiddelfirmaets rolle.

En del legemiddelfirmaer har i senere år slanket forskningsavdelingen sin. Andre har valgt å legge ned kontoret sitt i små land som Norge. I stedet benytter de seg av en Contract Research Organisation (CRO) – et privat firma som har spesialisert seg på kliniske studier.

En ansatt i CRO-en gjør da mange av oppgavene som legemiddelfirmaet ellers ville ha gjort, som planlegging og koordinering av prosjektet, kommunikasjon med legene og innsamling av data fra de ulike sykehusene som er med i studien.

Bruken av CRO-er senker kostnadene for legemiddelfirmaene og har økt i de siste åra, men Thoresen i Abbvie tror kanskje pendelen snart vil svinge tilbake. Hans firma har gått bort fra bruken av CRO-er igjen.

– Vi føler at legemiddelfirmaet da kommer nærmere dataene. Og det er ingen tvil om at legene helst vil kommunisere direkte med firmaene, sier han.

Dette bekrefter Colban fra Avdeling Forskningsstøtte for kliniske studier ved OUS.

Hun mener CRO-ene kan gjøre kommunikasjonen mer tungvint, og at fokuset lettere kan dreie vekk fra pasienten og mer mot resultater og rask gjennomføring.

Sender resultater til legemiddelfirmaet

I studien som Bottolfsen er med i, er det imidlertid ingen CRO. Her kommuniserer Glosli og kollegaene direkte med kontaktpersoner i Boheringer-Ingelheim.

Og det er til dem hun sender prøver og data fra pasientene. Dersom en CRO hadde vært involvert, ville de ha gjort det samme.

Etter hvert som legemiddelfirmaet får inn alle resultatene, vil deres egne statistikere og forskere analysere dataene og forhåpentligvis offentliggjøre dem i en vitenskapelig artikkel som publiseres i et forskningstidsskrift.

Det gir prestisje og publiseringspoeng å være blant forfatterne på en slik artikkel. Men det er absolutt ingen automatikk i at legene som har deltatt i studien er med på lista. I mange tilfeller er legen i Norge lite involvert i publiseringen av resultater fra studien.

I en doktorgrad av Ola Peder Hole kom det fram at i de norske forskerne manglet på forfatterlista i to av tre vitenskapelige artikler fra slike prosjekter.

Det vanker heller ikke noen annen formell belønning for legene.

Så da er vi tilbake ved det samme spørsmålet: Hvorfor vil Glosli og andre leger ta ekstraarbeidet med å delta?

Et gode for pasientene

– For de aller fleste er motivasjonen å få tilgang til nye medisiner til pasientene, sier Colban fra Avdeling for Forskningsstøtte for kliniske studier ved OUS.

– Det gir mulighet til å gi pasientene det beste som er.

En studie kan gi legene tilgang på nye medisiner flere år før de er tilgjengelige på markedet. Da Bottolfsen trengte behandling, kunne Glosli tilby ham piller i stedet for sprøyter, selv om dette ikke var tilgjengelig i vanlig norsk behandling.


Det er lite penger å tjene på å være med i legemiddelstudier, ifølge overlege Heidi Glosli. (Foto: Erik Norrud)

– Særlig på kreft så ser vi at nesten uten unntak er de nye medisinene betydelig bedre enn eksisterende behandling, sier Hjelstuen fra Inven2.

I tillegg kan sykehuset få midler til flere ansatte samt gratis legemidler til forsøkspersonene mens studien pågår. I noen tilfeller kan det være snakk om sparte medisinutgifter på hundretusener i året per pasient.

Deltagerne i studien får også ofte tettere oppfølging enn de ville gjort til vanlig.

Og legene, på sin side, får viktig faglig oppdatering. I noen tilfeller kan de også være mer involvert i både utformingen av studien og tolkning av resultatene.

– Kliniske studier er viktig for sykehusene og skal være en del av behandlingssystemet. Spesielt innen alvorlige sykdommer, sier Thoresen.

Driver business

Representantene fra de ulike aktørene som jobber med kliniske studier er samstemte: De mener det er viktig at slik forskning foregår i Norge, og opplever at det i dag er en ryddig prosess.

Likevel kan det være mye å stille spørsmål ved i dette systemet.

Det er for eksempel viktig å huske at legemiddelfirmaene driver business, og det er vel verdt å spørre om de sitter igjen med for mye av kaka selv. For til tross for store utgifter, har disse selskapene også ofte enorme overskudd.

Forbes toppliste over innbringende industrier i 2016, troner legemiddelindustrien på toppen.

Burde sykehusene, som legger inn en så viktig innsats, få mer igjen for strevet?

En annen utfordring er at disse firmaene naturlig nok velger prosjekter ut fra hva som lønner seg for dem. Dette er trolig en av grunnene til at det ikke blir utviklet nye typer antibiotika

Firmaene er også mindre interessert i å gå gamle medisiner etter i sømmene. Derfor er det også viktig at legene tar initiativ til egne studier, sier Glosli.

Hun forteller for eksempel hvordan doktorgradsstipendiat Håvard Skjerven fattet interesse for praksisen med å gi adrenalin til spedbarn med bronkolitt – en alvorlig luftveisinfeksjon. Han gjorde en stor klinisk studie på flere norske sykehus og oppdaget at babyene som fikk saltvann klarte seg like bra.

Legemiddelfirma publiserte ikke

Et annet problem har vært at legemiddelfirmaene noen ganger har valgt å ikke publisere resultatene fra studiene sine. Særlig dersom dataene viste at medisinen ikke virket så bra.

Forskning.no har skrevet om flere norske leger som tidligere har opplevd å ikke få tilgang til sine egne data, selv når de burde bli kjent. 

En enkelt lege med noen få pasienter i en stor internasjonal studie har ikke så mye hun skulle ha sagt, verken for hvordan dataene behandles eller om de blir offentliggjort.

I de siste åra har det imidlertid kommet krav fra myndighetene om at firmaene skal offentliggjøre alle resultatene sine, enten i vitenskapelige artikler eller i internasjonale databaser over klinisk forskning, som clinicaltrials.gov. Enda klarere krav er på trappene.

I tillegg har industriens bransjeorganisasjoner selv satt opp egne retningslinjer for å sikre god praksis blant medlemmene.

Ante ikke hva som hadde skjedd med resultatene

Et problem kan likevel være at avstanden blir fryktelig lang fra den norske pasienten og legen til de som styrer prosjektet internasjonalt.

Hva skjer da med eierskapet til studien?

Forskning.nos egne undersøkelser har vist tilfeller hvor de norske legene ikke ante hva som hadde skjedd med studiene de hadde vært med på å sette i gang.

Det var i enkelte tilfeller faktisk umulig – selv for legene – å finne ut om resultatene var blitt publisert.

Når norske pasienter stiller kroppen sin til rådighet for forskning og industri, burde de kunne forvente at informasjonen de er med på å skaffe blir offentliggjort. Felix Bottolfsen ville ikke hatt noe imot å få vite hva som blir resultatene av undersøkelsen han er med i. På den annen side er det ikke veldig farlig for ham heller. Han føler at han har fått uttelling allerede.

– Jeg er med for å slippe sprøytene. En annen grunn er at jeg får regelmessige undersøkelser. Det var så mye jeg ikke visste om det å ha blodpropp. Så mye ukjent. Da er det fint å ha kontakt med folk som kan sjekke hvordan det går med meg.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.