Hilde Larsen Damsgaard er dosent ved Høgskolen i Sørøst-Norge der hun leder masterstudiet Forebyggende arbeid med barn og unge.

Hun forsker, underviser og veileder med like stor iver. Hun har lite til overs for at forskning skal være viktigere enn undervisning og veiledning, og mener god forskning kjennetegnes ved at den gjenspeiler undervisningen. 

Damsgaard løfter fram formidlingskunst som en sentral del av jobben sin og skulle gjerne sett at det sto høyere på prioriteringslista innen norsk akademia.

– Du får ett års forskningsopphold i utlandet. Hvor vil du dra og hvorfor?

– For meg er det vanskelig å kombinere den typen utadrettet forskingsaktivitet med det store driftsansvaret og den høye graden av tilstedeværelse jeg ønsker å ha for studenter i eget fagmiljø. Om jeg skulle hospitert ved en annen institusjon, ville jeg valgt et sted der de forsker på kvalitet i høyere utdanning, og der denne forskningen gjenspeiles i undervisningsvirkeligheten. 

– Hva ser du helst på TV, Farmen eller Forsker grand prix?

– Helt klart Forsker grand prix. Konseptet er usedvanlig spennende og interessant fordi du får en mulighet til å lære, både om det som blir presentert, men også om hvordan du fanger publikum.

– Det er ikke lett å være nyansert og grundig nok til å få fram et forskningsgrunnlag på så kort tid, og på toppen av det hele evne å vekke engasjement hos publikum. Det er en nytelse å se på når det klaffer. Formidlingskunst blir dessverre vektlagt i for liten grad i norsk akademia.

– Hva synes du er morsomst, å undervise eller å forske?

– Jeg liker begge deler svært godt og for meg henger de sammen: Undervisningen blir enda morsommere og mer levende når du har egne, relevante forskningsresultater å vise til. Da kan du koble sammen teoretiske perspektiver og metodekunnskap med den erfaringen du har som forsker. Slik får studentene en bedre forståelse av hva som venter dem av utfordringer og muligheter i arbeidslivet.

– Hvilke tre vitenskapshelter ville du invitert til firestjerners teselskap?

– Gjerne Martin Heidegger. Da skulle jeg vinklet samtalen inn på sannhetsforståelse og hans idé om «egentlighet og uegentlighet». Det er spennende hvordan vi mennesker gjerne følger strømmen og ikke forblir værende i vår egentlighet.

– Jeg skulle gjerne sett at Edmund Husserl også kom innom for en prat om grunnlaget for vektleggingen av det fenomenologiske. Det hadde vært interessant om også Auguste Comte deltok. Da skulle jeg utfordret ham på hvordan han så for seg at vi skulle få ny kunnskap og innsikt om alle de fenomenene som ikke kan telles og registreres.

– Men de guttene der ville kanskje ikke kommet til teselskap?

– Faguttrykk du elsker?

– Da velger jeg meg «Hvem er alle? Hvem er så de andre». Det setter fingeren på at i praksis er det ikke sikkert at begrepene vi bruker, betyr det vi mener at de gjør. Det gjelder i så mange sammenhenger når vi går begrepene nærmere etter i sømmene.

– For eksempel hører vi ofte om «en skole for alle», samtidig som vi vet at det er elevgrupper som ikke får den opplæringen de har krav på eller ikke opplever at de hører hjemme på skolen.

– Faguttrykk du hater? 

– Det må være «forskning viser», både i populærvitenskapelig og faglige sammenhenger. Selvsagt er dette en ok formulering når det henvises på ordentlig vis, men det har blitt en floskel.

– Alt for ofte brukes «forskning viser» som et maktuttrykk der forskning misbrukes for å vise at noe er mer sant enn annet, gjerne akkompagnert av svak dokumentasjon. Det er jo ikke lett å være skråsikker på basis av forskning og i så fall må man jo gjøre rede for kunnskapsgrunnlaget.

– Nobelpris eller verdens beste mamma?

– Det er utvilsomt viktigere for meg å ha vært en som var til stede for ungene mine og ga dem en god ballast enn å ha gjort oppdagelser verden skal huske. På samme måte er det viktigere for meg å være til stede og tett på studentenes læringsprosesser enn å bli lest av de få.

– Dette betyr selvsagt ikke at jeg ikke er opptatt av å gjøre en god jobb også når det gjelder forskning og publisering.

– Finnes det noe positivt å si om tellekantsystemet?

– I grunnen ikke. Vi har et høyere utdanningssystem der det stort sett er det som kan telles som teller. Jeg mener det har ført til økt fokus på kvantitet som går på bekostning av kvaliteten på forskningen. I tillegg fører tellekantene til at forskningen fort blir oppfattet som mer overordnet enn undervisning og veiledning. Det er et stort problem, særlig for studentene ved profesjonsutdanninger. De trenger undervisere som er til stede i læringsprosessene.

– Tellekanttankegangen preger mye. Vi snakker om produksjon innenfor høyere utdanning, av studiepoeng, av publiseringspoeng. Den viktige dannelsesprosessen kan fort tape innenfor en slik retorikk.

– Hvilket paradigmeskifte eller vitenskapelig funn skulle du ønske at du hadde vært en del av?

– Jeg skulle ønske det fantes større grad av respekt for ulike ståsteder og mindre kamp om å eie sannheten. Jeg har veldig sans for Thomas S. Kuhns innføring av skillet mellom «moden og umoden vitenskap». I den modne vitenskapen har vi et paradigme, men er villig til å endre på forståelsen i møte med ny kunnskap. Denne debatten ville det vært spennende å være en del av.

– Kvalitativ eller kvantitativ metode?

– Det avhenger av hva jeg skal undersøke. Problemstillingen avgjør den metodiske tilnærmingen. Jeg har mest erfaring med å jobbe kvalitativt og synes det er spennende fordi menneskelige erfaringer og fortellinger ofte kan gi viktige kunnskap. Selv om vi ikke kan generalisere funnene i en kvalitativ undersøkelse, kan resultatene kombineres med annen forskning og teori. På basis av dette kan vi reise viktige og tankevekkende diskusjoner, særlig innen samfunnsvitenskapen.