Jens Barland vil heller se på Farmen enn på Forsker Grand Prix. Eller vil han det? Han vil i hvert fall ikke være en elitistisk medieforsker. (Foto: Kenneth Kalsnes)
Under tellekanten: Vil holde kontakten med folkedypet
Jens Barland er ekspert på feltet der journalistikk og kommers møtes, men hvis noen bruker ord som fokus og robust, fader han ut og går på mobilen.
Jens Barland
Tittel: Førsteamanuensis i medieledelse
Institusjon: NTNU (Norwegian Media Technology Lab)
Alder: 49 år
Sivilstand: Gift
Barn: Tre tenåringer
Førsteamanuensis Jens Barland ved NTNU er redaktøren som ville bli akademiker. Han har jobbet som journalist, redaktør og direktør og ledet omstillinger og innovasjoner i aviser som Aftenposten, Stavanger Aftenblad og Dagbladet. Etter 20 år i bransjen ville han forske på omstillinger i stedet for å lede dem og tok en doktorgrad der han studerte produktutvikling i VG og Aftonbladet.
Når han ikke forsker, er Barland opptatt med å følge opp barna på fritidsaktiviteter og går ikke av veien for å steppe inn som speaker på fotballturneringer og andre arrangement hvor ting skjer.
Barland liker å involvere seg med de store spørsmålene i verden, men tar seg også tid til å svare på noen små:
Du får ett års forskningsopphold i utlandet. Hvor vil du dra og hvorfor?
USA, til hotte steder for medieutvikling, i Silicon Valley, New York og lignende. Med innlagte pauser på øde, idylliske steder for å lese. Og en visitt innom Kenya, hvor jeg tok min master i International Relations på et amerikansk universitet med campus der.
Hva ser du helst på TV, Farmen eller Forsker grand prix?
Nå vil jeg være politisk ukorrekt og svare Farmen – for å holde kontakten med folkedypet. De i media, og vi som forsker på media, er ofte elitistiske. Men det er aldri feil å forstå sammenhengen mellom media og alle «vanlige folk», de som ser Norge Rundt og liker Charter-Svein og sånn.
Hva synes du er morsomst, å undervise eller å forske?
Begge deler. I forskningen er det morsomt å finne ut noe nytt, men i undervisningen er det jo så morsomt å formidle – til et interessert publikum.
Under tellekanten
I denne spalten prøver vi å komme litt tettere innpå forskerne med et knippe faste spørsmål.
Vi tilbyr forskeren et pustehull fra den seriøse akademiske hverdagen mot at vi blir bedre kjent med personen bak forskningsartiklene og tellekantmaset.
Tellekantsystemet, offisielt kaltpubliseringsindikatoren, er et system med kvantitative mål på forskning, som ble innført for universitets- og høyskolesektoren i 2006. Tellekantsystemet har fått mye kritikk, blant annet for at det i stor grad heller legger vekt på forskningens kvantitet enn kvalitet.
Her kan du lese alle artiklene i serien Under tellekanten.
Hvilke tre vitenskapshelter ville du invitert til firestjerners teselskap?
Hans Rosling, Frank Aarebrot og Unni Wikan – for min nysgjerrighet er ikke bare smalt rettet inn mot media, men også mot de store samfunnsendringene. De snakker på hver sin måte om de store samfunnsendringene i Norge og i verden, og jeg er fascinert av formidlingsevnen deres.
Jeg har møtt dem alle, hver for seg. Å, nå ble jeg inspirert. Tenk å kunne fått til dette i virkeligheten! Det hadde nok blitt vanskelig å komme til orde og blitt drukket lite te, men det ville vært utrolig spennende å få til en samtale med alle disse tre om de helt store spørsmålene.
Faguttrykk du elsker?
«Innovasjon» når det brukes riktig. Og «kausalitet» når man diskuterer det.
Faguttrykk du hater?
«Fokus» og «robust». Hvis noen sier det, fader jeg ut og går på mobilen.
Nobelpris eller verdens beste pappa?
«Verdens beste pappa»! Drømmen er at noen andre sier det, ikke at jeg må si det selv.
Finnes det noe positivt å si om tellekantsystemet?
Det pusher oss til å publisere på en måte som er kvalitetssikret. Det er flere fordeler enn ulemper med systemet.
Hvilket paradigmeskifte eller vitenskapelig funn skulle du ønske at du hadde vært med på?
At naturvitenskapene, det vil si vår verdensoppfatning, har enda flere dimensjoner eller sfærer enn vi kan se eller forstå i dag.
Kvalitativ eller kvantitativ metode?
Bare kvalitativt de siste årene. Men jeg har et lidenskapelig forhold til store regneark og kjenner på abstinensen om å bli mer kvantitativ igjen.