Nilsen har jobbet i en årrekke med spørsmål knyttet til såkalt open access - fri og ubegrenset tilgang til forskningsresultater.

Han er blant annet oppnevnt av Universitets- og høgskolerådet til Den europeiske universitetssammenslutningen EUA sin arbeidsgruppe for open access.

Nilsen mener det er paradoksalt at samtidig som det har vært et overordnet mål at offentlig finansiert forskning skal gjøres allment tilgjengelig, har myndighetene innført systemer for resultatbasert refinansiering, det såkalte tellekantsystemet, der man blant annet belønnes for å publisere i prestisjetunge tidsskrift med høy impact factor.

Et overveldende mindretall av disse er åpent tilgjengelige - selv om flere av dem etterhvert har blitt positive til åpne institusjonelle arkiv, som UiBs BORA.

Et skritt tilbake

- I denne sammenhengen er jo tellekantsystemet et skritt tilbake. Og kanskje også i utakt med tiden, sier Nilsen.

Han peker blant annet på Stortingsmelding nr. 20 (2004-2005), «Vilje til forskning», der behovet for å knytte forskningsfinansiering til kvalitetsindikatorer understrekes mange ganger.

Det målet på kvalitet som nevnes først i kapitlet, er impact factor. Samtidig, et par kapitler senere, skrives det at:

“(…) utviklingen av åpent tilgjengelige tidsskrifter og publikasjonsarkiver er en positiv utvikling som vil bidra til økt formidling og bruk av forskningsresultater”.

Og i dokumentet “eNorge 2009 - det digitale spranget”, fra den forrige regjeringens Moderniseringsdepartement, ble det sagt rett ut at

“Regjeringen har som utgangspunkt at det som er offentlig finansiert, skal være offentlig tilgjengelig”.

Går mot open access i EU

Dette siste er på ingen måte noen særnorsk idé heller. Det europeiske forskningsrådet vedtok det samme prinsippet under et styremøte i desember 2006.

Dermed ligger det an til at det blir knyttet betingelser til fremtidige bevilgninger over EUs rammeprogram for forskning, om at resultatene skal gjøres allment tilgjengelige gjennom for eksempel et åpent, institusjonelt arkiv som UiBs BORA.

Nilsen mener imidlertid også at forskere selv må ta ansvar for utviklingen som har skjedd:

- De samme forskerne som bar UiB og andre forskningsinstitusjoner inn i den digitale tidsalderen, har signert bort deler av forskergjerningen sin til kommersielle krefter, sier han.

Nilsen mener dette skaper to problemer: For det første at forskningen ikke er tilgjengelig for andre enn dem som har ressurser til å abonnere på de elektroniske tidsskriftene, og for det andre at institusjonen ikke alltid kan arkivere de publiserte artiklene på grunn av rettighetsspørsmål.

Nilsen peker på hva som skjedde i vinter, da norske universitetsbiblioteker så seg tvunget til å bryte forhandlingene med forlaget Blackwell.

Som utviklingsforsker er Nilsen bekymret for hva det skyhøye kostnadsnivået forlagene påfører institusjonene betyr for spredningen av kunnskap i U-land, og advarer mot det han kaller ghettoisering av kunnskapen.

Forskerne må ta ansvaret selv

- Forskning som ikke brukes, er bortkastet. Nettopp derfor kan vi ikke systematisk stenge store deler av forskningsmiljøene i verden ute fra den.

- Hvis vi i Norge sliter med å finne råd til å abonnere på alle de nødvendigste tidsskriftene, hvordan tror du da de har det i India, spør han retorisk.

- Forlagene hevder gjerne at de gir gode rabatter til universiteter i utviklingsland?

- Det hevder de nok, men den rabatten er illusorisk. At flere universiteter i utviklingsland har tilgang til forskningsresultater i dag, henger sammen med at FN plukker opp regningen for dem.

- Det gjorde de ikke for ti år siden, hevder Nilsen, som har jobbet med utviklingsforskning i over 25 år.

Han mener forskere, spesielt i vesten, må ta ansvar for den utviklingen som har skjedd:

- Det er jo paradoksalt at samtidig som vi som forskere er skeptiske til tellekantsystemene, bidrar vi til å opprettholde det, ved at vi søker å publisere i de mest prestisjefylte tidsskriftene.

- Dette har med den akademiske kulturen å gjøre. Skal vi endre den, må vi gjøre dette til et lederansvar, sier Nilsen.

Mister retten til egen forskning

Holdningen kan imidlertid være i ferd med å endre seg. Over hele verden har nemlig forskere sett paradokset en av stifterne av det åpne tidsskriftet PLoS, Harold Vamus, har påpekt:

At forskningsresultater de produserer blir stilt gratis til disposisjon for forlag, som siden får andre forskere til gratis å fagfellevurdere artiklene, og så til slutt krever høy pris fra de samme forskerne for å la dem lese det de nettopp publiserte - fordi de har overført alle rettighetene til forlaget.

I det lange løp fører det til et prosaisk, men alvorlig problem for utdanningsinstitusjonene:

De finansierer banebrytende, historisk viktig forskning, men mister underveis retten til både å synliggjøre kunnskapen, og ikke minst, å ta vare på den for ettertiden.

- Jeg er der selv. Det er flere artikler jeg har skrevet som i dag ikke er tilgjengelig for allmennheten, sier Nilsen, som arbeider med å legge så mye som mulig ut gjennom UiBs åpne institusjonsarkiv, BORA.

Han innrømmer at dette ikke er bare forlagenes skyld, det kan være mange årsaker til at gamle forskningsresultater ikke er tatt ordentlig vare på. Men problemet blir ikke mindre av den grunn.

- Vi er jo på vei inn i en periode hvor mange forskere kommer til å gå av. Hvem skal ta vare på forskningen deres, spør Nilsen.

Han mener verdifull informasjon i verste fall kan gå tapt fordi så mye av kunnskapen som er publisert, ikke lenger er tilgjengelig i åpne arkiv.

Hvem skal ta vare på hukommelsen?

- På den ene siden krever dette en holdningsendring: Vi som forskere må ikke tenke på publisering som et middel for å promotere oss selv.

- Vi forsker jo fordi samfunnet trenger kunnskapsinstitusjoner, og vi publiserer for å delta i den intellektuelle diskursen.

- Klart vi skal ivareta folks rettigheter til for eksempel oppfinnelser og patenter, men jeg synes forskningen som ligger til grunn, alltid skal gjøres allment tilgjengelig, sier Nilsen.

Samtidig kan det bli i overkant ressurskrevende for forskere å gå inn i direkte forhandlinger med forlag for å få lagt ut artikler fra et langt liv.

Han mener derfor institusjonene bør gjøre det til et lederansvar at åpne institusjonsarkiv og andre kanaler for åpen publisering og arkivering blir brukt. Og at forskningen som allerede er gjort blir tatt ordentlig vare på.

- Man bør ikke bare legge til rette for det, faglig ledelse bør sørge for at forskningen som skjer faktisk gjøres tilgjengelig.

- Utfordringen fra Det Europeiske Forskningsrådet og EU er det derfor betimelig å følge opp.

- Det er etablerte avtalerammer med klausuler som gjør at rettigheter både til forlag som utgir tekstene og forskerens eventuelle egne patenter og rettigheter er ivaretatt, samtidig som en sikrer åpen tilgang.

- Men hukommelsen til institusjonen, må institusjonen ta vare på selv, sier Nilsen.