Forskere er kunnskapsprodusenter, og vi tenker ofte at de skal ha gode ideer om hvordan vi kan løse samfunnsutfordringene.

Men hvor stor påvirkning har egentlig forskere når politikken formuleres?

Stor innflytelse

Grunnlaget for mange politiske beslutninger blir til i offentlige utvalg oppnevnt av departementene. De offentlige utvalgene er steder der forskere, byråkrater og organiserte interesser møtes ansikt til ansikt og diskuterer. Ofte resulterer de i NOU’er – Norges offentlige utredninger.

– I utvalgene ser jeg at forskere potensielt sett har stor innflytelse på politikkutformingen, sier Silje Maria Tellmann ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Hun har viet sine år som doktorgradsstipendiat til å se nærmere på eksperters rolle i disse offentlige utvalgene.

Som eksempel bruker hun klimapolitikken. Økonomer er den ekspertgruppen som har satt sterkest preg på denne.

– Hele klimaproblemet ble oppdaget av forskere. Det at klimaet blir varmere ble observert av forskere, ikke av menigmann. Hele debatten har altså sitt utspring i forskning. Jeg ville se på hvilken rolle forskere har i utformingen av virkemidler og tiltak for å bremse oppvarmingen av klimaet eller kutte klimautslippet, sier hun.

Legitimerer politiske beslutninger

Tellmann har lest NOU-rapporter og intervjuet medlemmer i utvalg som har gitt råd om klimapolitikk.

Hun finner at det å delta i utvalg kan gi forskere innflytelse, men når det kommer til å omsette utvalgsrapportene i praktisk politikk, så er innflytelsen begrenset.

– Ekspertenes anbefalinger løsrives fra den konteksten de har argumentert innenfor, sier hun.

For eksempel har økonomene i klimautvalgene argumentert for flat skatt eller at enkeltsektorer ikke skal unntas fra forpliktelser fordi de mener det vil gi mest kostnadseffektive utslippskutt. Men dette har ikke vært politisk realiserbart. Politikerne bruker derfor ekspertenes argumenter for å innføre klimapolitiske virkemidler uten at virkemidlene nødvendigvis oppfyller de vilkårene som ekspertene argumenterte for.

– Vi ser at på denne måten kan ekspertene bli brukt til å legitimere politikernes beslutninger, sier Tellmann.

Hun finner at ekspertene ofte er så opptatt av at de skal komme med faglige anbefalinger at de ikke tar inn over seg de politiske realitetene. På mange måter er det gitt på forhånd at disse anbefalingene aldri kommer til å bli fulgt opp i den formen som de kom inn fra ekspertene.

– Slik må det kanskje bare være. Det er ikke forskernes oppgave å tilpasse sine anbefalinger til det politiske terrenget til enhver tid, sier hun.

Endring fra tidligere år?

Et utvalg kan være en møteplass for aktører fra ulike deler av samfunnet.

– På 60-tallet ble utvalg mye studert som arena for integrasjon mellom staten og de organiserte interessene, sier hun.

Offentelige utvalg var en sentral del av den korporative kanalen og mye av innflytelsen til organisasjonene, som LO og NHO, skjedde gjennom deltakelse og forhandlinger i offentlige råd og utvalg.

– Det jeg drøfter er i hvilken grad dette er en virkelighetsbeskrivelse som gjelder i dag, sier Tellmann.

Elitene samles i utvalgene

Hun mener at utvalgene i større grad enn tidligere har blitt en ekspertkanal.

– Utvalg bør forstås som et middel for å samordne den akademiske og den poliske sfæren, sier hun.

Forskere er eksperter innen sitt felt, og politikere er avhengige av å lytte til råd fra eksperter. Tellmann mener likevel at utvalgene kan være problematiske i et demokratisk perspektiv.

– Hvordan skal vi veie forskernes innflytelse mot menigmanns innflytelse? I disse utvalgene sitter det ikke noen menigmann i det hele tatt. Det er elitene som samles. Hvordan utvalgene settes sammen, og hvilke eksperter som inviteres til å delta i utvalg, burde diskuteres videre, sier hun.

Referanse: 

Silje Maria Tellmann: Experts in public policymaking: influential, yet constrained. Doktorgradsavhandling ved Høgskolen i Oslo og Akershus, 2016. Sammendrag.