Historien om Jocelyn Bell handler om den kvinnelige hovedfagsstudenten som ble snytt for Nobelprisen. Veilederen, den britiske astronomen Anthony Hewish, fikk prisen i 1974 for oppdagelsen av pulsarene.

Etter en stund ble det klart at hans student Bell var sterkt involvert i oppdagelsen, uten at det ble noen priser av det for hennes del.

Men ble hun forbigått fordi hun er kvinne, eller fordi hun var student? For å si det slik: Hun er ikke den eneste hovedfagsstudent som har blitt misbrukt av sin veileder - selv om de færreste, selvsagt, ser ham cashe inn Nobelprisen for strevet.

Kvinne og jøde

Fysikeren Lise Meitner er en annen klassisk kvinneskjebne. Denne kvinnelige atomfysikeren jobbet sammen med Otto Hahn i Berlin i årene før Den andre verdenskrig. De fikk resultater de ikke forsto.

Men Meitner var jøde, og måtte flykte fra Hitler. Først da hun var trygt forvart i Sverige forsto hun at hun og Hahn hadde splittet radiumatomer. Hahn forsto det ikke før Meitner forklarte ham det.

Sju år senere fikk Otto Hahn Nobelprisen i fysikk - alene.

Meitner ble antagelig forbigått på grunn av interne svenske rivaliseringer, hevder historikeren Robert Friedman. Andre er uenige i dette.

Vi skal uansett ikke se bort fra at man kunne forbigå Meitner på denne måten fordi hun ikke bare var jødisk flyktning, men også kvinne.

Et ikon

Et tredje feministisk forskningsikon er Rosalyn Frankli, også hun både kvinne og jøde. Hun var i tillegg kvinnen som leverte verdifulle data til Århundrets oppdagelse, Watsons og Cricks DNA-molekyl.

Franklin fikk ikke den ære hun fortjente, mener mange. Det er helt riktig at hun ikke fikk Nobelprisen, hun døde dessverre før den ble delt ut. Så spekulasjonene om hun hadde fått prisen dersom hun hadde fått leve, kan aldri bli annet enn spekulasjoner.

Rosalyn Franklin er uansett mer kjent som forsker enn mange som har gjort større og viktigere arbeider enn henne. Kanskje nettopp fordi hun var kvinne - og dårlig behandlet?

Jeg vil ikke med dette bli tatt som talsmann for at kvinner har kunnet forske og skape seg akademiske karrierer på samme premisser som menn. Før i tiden var kvinner diskriminert, og selv om det i dag, ihvertfall på papiret, antagelig er lettere å skape seg en karriere som kvinne enn som mann, legger fremdeles ulike kulturelle mekanismer stengsler i veien.

Det er uansett ikke det denne kommentaren skal handle om. Hele meningen med forspillet var å rydde plass for Mileva Maric - Albert Einsteins første kone.

Einsteins hustru

Vetenskapens värld er et utmerket program på svensk TV2. Sist mandag stilte de spørsmålet “Var Einsteins kone med på å knekke relativitetsteorien?”

Det ble den gravende og kritiske kvinneforskningsjournalistiske genren en gang til.

Albert Einstein var en stor mann - det rene geni. Han var gift med - avsløring! - en fysiker. Og - ny avsløring - de samarbeidet.

Én ting er å framstille historien som om dette er noe nytt, noe journalister og historikere har gravd fram de siste ti til 15 årene. Hvis det er en nyhet, er det i så fall fordi journalistene og historikerne ikke har vært oppdatert. En annen ting er antydningen om at det ikke egentlig var Einstein som utviklet relativitetsteorien.

Dette er en lang historie, og jeg har allerede skrevet for mye:

På det personlige plan var Einstein slett ingen Einstein, og definitivt ingen familiemann. Han var urolig, omstreifende og hadde antagelig vanskelig for å knytte seg til personer og steder. Han traff Mileva Maric allerede da han var 16, og de var gift i 18 år.

Det betyr at de også var gift da han utviklet sin første relativitetsteori, den spesielle, i 1905.

Etter 1914 kom de av forskjellige årsaker til å leve adskilt. De ble skilt i 1919.

En trofast kvinne

Og Mileva hadde det ikke lett. Hun virkelig elsket Albert, hun var den typen enmanns-kvinne mange menn drømmer om, bare ikke Albert Einstein. Etter at ekteskapet begynte å skrante fikk hun det dårlig, også økonomisk. Dette førte til at Einstein, som et løfte for å få henne med på en skilsmisse, lovet henne pengene “når han fikk Nobelprisen” - Einstein skulle få æren, hun penger til hus.

Hun hadde nemlig omsorgen for deres to sønner. Den ene av dem utviklet etter hvert schizofreni og ble en stor belastning, en belastning som til slutt slet henne ut og påførte henne en tidlig død.

Hvem var hjernen?

Men la oss prøve å ikke bli påvirket av den personlige tragedien. Var Mileva hjernen bak relativitetsteorien? Eller, mindre dramatisk, men ille nok: Var hun en av hjernene - har historien nok en gang spilt kvinnene det vanlige pusset?

Saken bygger på skrøpelige bevis. Vi har det faktum at Einstein ga henne pengene fra Nobelprisen. Var det et tegn på dårlig samvittighet? I så fall fordi han forlot henne, eller fordi han hadde snytt henne for relativitetsteorien? Eller var det rett og slett en byttehandel for frihet? Eller til og med en nobel handling? Et forsøk på å være mann i forhold til sine barn?

Det var sikkert mye av dette, men det kan også ha vært en kvittering for et forhold ingen av dem la skjul på den gang: At Mileva var den skarpeste matematikeren av de to, og følgelig hadde æren for mange av utregningene Einstein baserte sin teori på. Men er det matematikken eller tankene og forståelsen som egentlig er relativitetsteorien?

Utover dette er teorien om at Mileva ble snytt, basert på et brev fra Albert, der han omtaler relativitetsteorien som “vår” teori. Dette er ikke nok til å endre kredittlinjene for en av fysikkens viktigste oppdagelser.

En indikasjon på hvem som egentlig var hjernen bak det hele, får vi ved å se hva som skjedde etter bruddet mellom de to. Albert fortsatte å utvikle fantastisk fysikk. Mileva gjorde det ikke.

På den annen side: Hun ble sittende alene med to sønner, hvorav den ene var syk. Selv var hun fattig og sliten. Så hva venter du deg, Tunstad?