Det er tidlig på 1990-tallet. I en komité som skal dele ut penger til forskning i psykologi sitter Kenneth Hugdahl. 

– Dette var et trangt år med lite penger til utdeling. Og vi hadde fått inn en svær bunke med søknader om doktorgradsstipender fra flere psykologiforskere.

Midt i bunken dukket det opp to søknader som skilte seg ut.

– De var helt eksepsjonelt gode. Vi hadde aldri sett noe liknende, fortalte Hugdahl på en konferanse i februar.

Kenneth Hugdahl er i dag professor i biologisk psykologi ved Universitetet i Bergen. Programkomiteen som delte ut pengene var i daværende Norges almenvitenskapelige forskningsråd (NAVF).

Forskerne var attpåtil et ektepar

Søknadsbehandlingen ble vanskelig, for komiteen hadde ikke penger til mer enn fem-seks stipender. Og de to gode søknadene kom fra May-Britt og Edvard Moser, som ville ta doktorgrad på Universitetet i Oslo.

– Kunne vi gi to stipender til forskere som jobbet på det samme prosjektet, i den samme forskergruppen, og med den samme veilederen? De to forskerne var attpåtil gift med hverandre, fortalte Hugdahl.

–  Det ble en vanskelig diskusjon: Kunne vi forsvare å bruke 30-40 prosent av årets stipendpott på den måten?

Kenneth Hugdahl var blant dem som mente at de to søknadene var suverent bedre enn de andre, og da måtte de også få støtte.

– Til slutt fikk vi flertallet i programkomiteen på vår side, og resten er historie.

Brutte barrierer

Moser-ekteparet fikk Nobelprisen i medisin i 2014. Og Edvard Moser var neste taler på konferansen om rus og psykisk helse i regi av Norges forskningsråds konferanse. 

Han la vekt på de mange grunnene til å drive med hjerneforskning.

– Hjernerelaterte sykdommer som rusavhengighet, angstlidelser, kreft, demens, epilepsi, migrene, depresjon og multippel sklerose rammer nesten en tredel av befolkningen, med enorme personlige lidelser og store samfunnsmessige kostnader som resultat. Derfor er det en god ide å forstå hvordan hjernen fungerer, sa Moser.

Han tok utgangspunkt i den moderne psykologiens historie de siste 100 årene, og startet med den amerikanske psykologen John B. Watson, som utviklet den behavioristiske skolen omkring 1910. Watson og likesinnede begrenset psykologien til studiet av menneskers handlinger. De betraktet hjernen som en form for svart boks som de ikke var interessert i å studere.

– Unntaket kom med Karl Spencer Lashley og Donald O. Hebb, som introduserte et begrepsapparat for den nye adferdsnevrovitenskapen. Dette vakte interessen hos May-Britt og meg på 1980-tallet, samtidig som fysiologene begynte å bryte barrieren mellom psykologi og nevrovitenskap fra den andre siden, fortalte Moser.

Nobelprisvinnerne og nevrobiologene Torsten Wiesel og David H. Hubel kom med et viktig gjennombrudd da de dokumenterte hvordan nevroner i synshjernebarken reagerte på spesifikke stimuli.

– Dette tenkte vi mye på i 1984-85, da vi jobbet med våre grunnfag i psykologi, fortalte Moser.

Fra grunnfag til nobelpris

Etter grunnfaget studerte ekteparet hos professor Terje Sagvolden ved Universitetet i Oslo, før de begynte i professor Per Andersens forskergruppe i 1988. Der fikk de blant annet anledning til å studere funksjonene i den lille hippocampus-strukturen i tinninglappen og den nærliggende strukturen gyrus dentatus.

Doktorgradsstipendene kom altså etter lange og harde diskusjoner i en programkomité i NAVF.

Og i 1996 da ekteparet nettopp hadde blitt postdoktorer, fikk de tilbud om å flytte til NTNU i Trondheim for å opprette sitt eget hjerneforskningslaboratorium.

I 2002 utpekte Norges forskningsråd laboratoriet til et Senter for fremragende forskning, og i 2007 finansierte Kavli-stiftelsen opprettelsen av Kavli Institute for Systems Neuroscience ved NTNU. Da hadde forskerne allerede oppdaget de berømte gittercellene som lå til grunn for den senere tildelingen av nobelprisen.

Kan forstå Alzheimer

Edvard Moser tror at forskningen deres vil ha betydning for forståelsen av Alzheimers sykdom og andre hjernesykdommer. 

– Gittercellene spiller en sentral rolle i hjernens navigasjonssystem og romfølelse, og det har vist seg at romfølelsen er en funksjon som blir svekket allerede i de tidlige stadiene av Alzheimers sykdom. En nederlandsk forskergruppe har nylig vist at gittercellenes funksjon blir svekket hos mennesker med genetisk risiko for å utvikle Alzheimers sykdom, allerede før sykdommen bryter ut, fortalte han.

Moser påpekte også at det ikke lenger finnes noen barriere mellom psykologi og fysiologi når det gjelder studiet av hjernens funksjoner.

– Den neste revolusjonen kommer kanskje i psykiatrien. Hvis nevrovitenskapen kan gi oss mer kunnskap om de høyere hjernefunksjonene, er vi også på god vei til å forstå og kanskje behandle psykiatriske lidelser på en bedre måte, sa han.