Den norske regjeringen har utpekt nordområdene som Norges viktigste strategiske satsingsområde i årene som kommer – og kunnskap framheves som selve navet i denne satsingen. Hva er det som står på spill i nord? Hva slags kunnskap trenger vi og hvem skal produsere den?
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
– Høyere utdannings- og forskningsinstitusjonene i nord spiller en sentral rolle når det gjelder å frembringe kunnskapsgrunnlaget for beslutninger og interesseavveininger i nordområdespørsmål, mener Tora Aasland. (Foto: Torbjørn Grønning)
NORDOMRÅDENE
Arktisk universitet: Norske institusjoner har i dag et utstrakt samarbeid med Russland og de øvrige arktiske statene gjennom Arktisk universitet, et nettverksuniversitet hvor alle sirkumpolære stater er med. Arktisk universitet tilbyr blant annet modulbasert utdanning på bachelornivå, noe som legger til rette for mobilitet mellom deltakerinstitusjonene. Stipendprogrammet north2north er knyttet til Arktisk universitet.
Barentsplus er et regionalt stipendprogram for samarbeid innen høgere utdanning i russisk og norsk del av Barentsregionen. Samarbeid om studieprogram og kurs samt gjensidig utveksling av studenter og lærere skal øke og utvikle kompetansen innenfor høgere utdanning i Barentsregionen.
Nordområdestipender: Ordningen med nordområdestipendier startet høsten 2007 som et ledd i regjeringens nordområdestrategi. Siden da har 50 studenter fra Russland, USA og Canada tilbrakt ett semester ved et nordnorsk lærested, inkludert UNIS på Svalbard.
Kvoteordningen innebærer at 1100 studenter årlig får muligheten til å studere til en grad ved en norsk institusjon: 800 fra utviklingsland og 300 fra land i Vest-Balkan, Øst-Europa og Sentral-Asia. Ordningen brukes aktivt av norske institusjoner i deres samarbeid med russiske partnere.
I 2008 var det registrert hele 672 studenter med russisk statsborgerskap i Norge. En del av disse er ikke utvekslingsstudenter, men kan ha fast bopel her. Tallet er stadig stigende. Det er bare Tyskland som har flere studenter i norske utdanningsinstitusjoner, 689 studenter.
Nordområdestrategien handler om langt mer enn økonomiske interesser generelt og tilgang til olje og gass spesielt.
– Den dreier seg ikke minst om miljø og forsvarlig forvaltning av naturressurser, ifølge forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland.
– Den dreier seg i det hele tatt om kunnskap og kompetanse. Framtidens næringsveier kommer til å være kunnskapsbaserte. Vi må utvikle kunnskapsmiljøene og skape partnerskap mellom næringsliv, forskning og utdanning, mellom offentlig og privat, og på tvers av landegrensene.
– Vi må se mulighetene og bidra til å gjøre det attraktivt å bo i denne regionen, som har et relativt svakt befolkningsgrunnlag, sier Aasland.
Mangler kontroll
– Hva er det aller største trusselbilde i nord, slik regjeringen vurderer det?
– Mens man tidligere forbandt nordområdene med kald krig og militære trusler, har bildet nå endret seg radikalt. Det er ikke én dominerende trussel i dag, men utfordringer på en rekke områder som kan utvikle seg til konkrete trusler hvis vi ikke handler.
– Mye henger sammen med klimaendringene, sier ministeren og viser til mer ekstremvær, med de utfordringene det medfører for redningstjeneste, sikkerhet med mer.
– Økt menneskelig aktivitet i sårbare områder ser vi allerede. Vi må ha en offensiv politikk for å hindre at dette gir økte trusler mot miljøet. En potensiell trussel er utilstrekkelig styring og ikke bærekraftig forvaltning. Dette må vi motvirke gjennom internasjonalt samarbeid. – Hva er de store stridstemaene på tvers av landegrensene – og hvordan kan akademisk samarbeid bli mest mulig hensiktsmessig?
– Vi har få eller ingen stridstemaer med Russland innen høyere utdanningssamarbeid og forskning. Snarere ser vi og våre samarbeidspartnere at vi har sammenfallende interesser fordi vi står overfor de samme mulighetene og utfordringene. Vi ser en økende interesse for forskning på klimaendringer i flere land, og for samarbeid på tvers av grensene.
– Det er mange faktorer som spiller inn for å skape et konstruktivt samarbeid. Felles interesser er en av dem. Men det er også viktig at det skapes gode arenaer for samarbeid, slik som EUs rammeprogram og utvekslingsprogrammer.
Tar avgjørelser – Debatten om nordområdene er til dels temmelig følelsesladet, med mange interessenter: lokale innbyggere, inkludert urbefolkning, miljøvernorganisasjoner, kirken med mer. Hvem skal ivareta fakta – og hvordan?
– Hvis du mener at det er sterkt engasjement i mange miljøer, så er jeg enig. Men hvis du mener at det er sterke motsetninger, er jeg ikke helt med. Jeg opplever at det er ganske bred enighet om hovedlinjene i nordområdepolitikken.
– Det aller meste av den kritikken som kommer, opplever jeg som konstruktiv og viktig. Som oftest gir den uttrykk for utålmodighet. Nordområdestrategien er en langsiktig satsing, og vi kan ikke oppnå resultater på alle felter like raskt.
– Hva trenger vi mer kunnskap om i nord, mer konkret?
– Vi trenger ny og forskningsbasert kunnskap på mange områder, særlig energi og miljø, for bedre å kunne gripe mulighetene vi står overfor.
– Forskning, kartlegging og overvåkning bringer fram kunnskap som er nødvendig for å sikre bærekraftig utnyttelse av både fornybare og ikke-fornybare naturressurser og som kan styrke næringsutviklingen og verdiskapingen i regionen.
– Vi forventer at norske universitet og høgskoler samarbeider med samfunns- og næringsliv. Det vil bidra til å gi utdanningstilbudet både høy kvalitet og god relevans. Når det gjelder å definere behov innen forskning og utdanning, må både politisk nivå, forvaltning, nærings- og samfunnsliv og akademia bidra, understreker ministeren.
Hun viser til at aktørene har ulike perspektiver og at et samspill mellom dem er derfor fruktbart.
Annonse
– Ny kunnskap og videreutvikling av kunnskap er navet i nordområdestrategien. Det fordrer et konstruktivt samspill mellom de ulike aktørene. – Hva må Norge som utdannings- og forskningsnasjon bli bedre på i nordområdene?
– Norge har internasjonalt ledende forskningsmiljøer innen klima-, polar- og romforskning, petroleumsvirksomhet, utnyttelse og forvaltning av ressursene i havet og forskning om urfolk.
– Lange avstander og små og relativt unge miljøer skaper likevel utfordringer. Disse kan møtes med strategisk samarbeid mellom institusjonene og mellom institusjonene og næringslivet, poengterer Aasland.
Hun framholder at mange norske forskningsmiljøer er flinke til aktivt og strategisk å søke internasjonalt samarbeid, mens andre miljøer vil kunne profitere på å søke gode samarbeidspartnere i utlandet.
Hun trekker fram Høgskolen i Bodø (HIBO) som et eksempel på institusjon som har en heltlig tilnærming til sitt samarbeid med Russland.
– Samarbeidet har pågått siden 1990. Fram til september 2008 har Nordområdesenteret ved HIBO uteksaminert ca. 2 700 studenter på felles utdanningsprogrammer i Russland.
– Høgskolen videreutvikler og utvider samarbeidet kontinuerlig. Dette kan anses som en ”myk sikkerhetspolitikk” i Nordområdene og overfor Russland, sier Aasland.
