I en ny studie av 45 land har forskeren Tyler Hull sett på sammenhengen mellom entreprenørselskapers suksess og hvordan selskapene er finansiert.

Studien omfatter 30 i-land og 15 framvoksende nasjoner, som er u-land på vei mot å bli i-land, som Brasil eller India.

Risikokapital handler om mer enn bare å skaffe finansiering til selskaper i startfasen. Risikokapitalistene bidrar også med ekspertise, og målet er å gjøre selskapet til en suksess, sier Hull, som er postdoktor ved Institutt for finans ved NHH.

– Spørsmålet vi stiller, er hva som er viktigst: nærhet og lokalkunnskap eller internasjonal erfaring og kunnskap. En tenker gjerne at jo nærmere risikokapitalistene er selskapet de investerer i, rent geografisk, desto større er suksessraten.

– På den andre siden kan du se for deg at profesjonelle og erfarne internasjonale risikokapitalister gir best utfall. Det vi ser, er imidlertid at syndikater som består av både lokale og internasjonale risikokapitalistselskaper, gir de beste resultatene, sier Hull.

En måte å måle suksess på er å se på hvorvidt entreprenørselskapet blir børsnotert eller ikke. Studien viser at syndikater mellom lokale og internasjonale risikokapitalister gav størst sannsynlighet for børsnotering. Studien viser også at de positive effektene syndikatene hadde på entreprenørselskapene, var langvarige.

– Vi så at de som var støttet av både lokale og internasjonale risikokapitalister, fremdeles hadde større verdiskaping tre år etter at de ble børsnotert, enn selskaper som fikk støtte fra syndikater mellom bare lokale eller bare internasjonale risikokapitalister, sier Hull.

Overvåke investeringen

Studien viser at suksessen ikke bare skyldes at syndikatene av lokale og internasjonale risikokapitalister satser på mer levedyktige selskaper. Suksessen kan også forklares med at risikokapitalistene ofte blir i selskapsstyrene og fortsetter å bidra med sin doble kompetanse.

– Det å overvåke investeringen gjør sannsynligheten for suksess større, sier Hull.

Finansforskeren viser at den positive effekten av samarbeid mellom lokale og internasjonale risikokapitalister er sterkere i fremvoksende økonomier enn i i-land.

– I i-land som Norge sitter de lokale risikokapitalistene gjerne på den samme kunnskapen som de internasjonale, og det er derfor mindre viktig hvem det er som investerer i entreprenørselskapene, sier Hull.

Vet ikke hva de begir seg ut på

I «nye» nasjoner derimot kan de lokale forholdene være uforutsigbare.

– Ofte vet ikke de internasjonale risikokapitalistene helt hva de begir seg ut på. Ved å samarbeide med lokale selskaper får de bedre kunnskap om markedet, sier Hull.

Forskningen viser også at de lokale risikokapitalistene tilegner seg ny kunnskap fra samarbeidet med de internasjonale selskapene.

– De som har samarbeidet med internasjonale risikokapitalister én gang, har mindre sannsynlighet for å gjøre det flere ganger. Samtidig gjør de det varig bedre enn andre lokale risikokapitalister etter samarbeidet. Det tyder på læring.

Nyttig for myndighetene

Ifølge Hull kan studien være nyttig for nye nasjoner fordi den bidrar til å forklare hva som får lokalt entreprenørskap til å lykkes.

Selv om syndikater mellom lokale og internasjonale risikokapitalister er mest effektfulle i nye nasjoner, mener Hull at de også kan være nyttige i i-land som Norge.

– I Norge har vi mange dyktige risikokapitalister innenfor olje og teknologi, men kanskje ikke innenfor medisinsk industri. Da kan det være en fordel å samarbeide med internasjonale risikokapitalister som sitter på den kompetansen, sier han.