Finanskrisens absolutte klimaks var likviditetskrisen i september, oktober og november 2008.

Det var da det såkalte interbankmarkedet nesten sluttet å fungere.

I en ny rapport fra Samfunns- og næringslivsforskning (SNF) har Per Östberg og Kjell Nyborg studert hendelsene i dette markedet.

Penger ble dyre

– Prisen på penger steg kraftig, og det ble veldig dyrt for bankene å skaffe finansiering, forklarer Östberg.

Hver dag låner banker penger seg imellom for å balansere sine likviditetsbehov. Dette kalles interbankmarkedet, og det sikrer at bankene har nok likviditet, penger i kassen, til å holde dørene åpne.

– Det som skjedde under finanskrisen, var at det ble dyrt med penger. Bankene trenger penger for å kunne betjene kundene, og i noen tilfeller er de også pålagt å ha likvide midler i reserve.

– Alt vi gjør i økonomien, er basert på penger. Og alt går gjennom dette pengemarkedet, poengterer Östberg.

Et vanlig brukt mål på nervøsiteten i interbankmarkedet er den såkalte Libor-OIS-spreaden. Kort sagt viser denne differansen prisen som en bank er villig til å betale for å være garantert en levering av nødvendig likviditet.

Libor-OIS-spreaden for amerikanske dollar var i snitt åtte basispunkter i årene før finanskrisen. Mellom 14. oktober og 15. november 2008 steg snittet til utrolige 251 basispunkter – 31 ganger høyere enn det som var normalen før krisen.

Enorm usikkerhet

Usikkerheten i interbankmarkedet var altså enorm, og mekanismen som er selve grunnpilaren i et fungerende bankvesen, var nesten satt ut av spill. Svikten i denne viktige allokeringsmekanismen hadde alvorlige konsekvenser.

Bankene strammet kraftig inn på utlån til bedrifter, og investeringer ble lagt på is. Aksjemarkedene kollapset.

Fra august 2007 til mars 2009 falt de fleste av verdens børser mellom 40 og 50 prosent. Östberg mener at sammenhengen mellom de to markedene er åpenbar.

– Det er definitivt en kobling. Hva gjør bankene når de trenger penger og ikke får det
gjennom pengemarkedet? De skaffer likviditet andre steder, for eksempel fra aksjemarkedet, sier Östberg.

Aksjesalg på kreditt kan være en av årsakene til det tette forholdet mellom interbankmarkedet og aksjemarkedet.

– En del aktører i aksjemarkedet har veldig høy belåning. Hedgefond havner for eksempel i denne kategorien. Når bankene trenger likviditet, kaller de tilbake penger som er lånt ut.

– Når hedgefondene må levere tilbake penger, er de kanskje nødt til å kvitte seg med aksjeposter for å kunne møte forpliktelsene sine, utdyper Östberg.

Panikksalg

Når mange aktører gjør dette samtidig, er det lett å få en kaskadeeffekt der panikksalg av verdipapirer fører til voldsomme og brå kursfall på verdens børser.

Det er derfor forståelig at det meste av sentralbankenes redningspakker var rettet mot å få interbankmarkedet til å fungere smertefritt igjen.

Rapporten til Nyborg og Östberg har i første rekke beskrevet hva som skjedde da interbankmarkedet ikke fungerte høsten 2008. Imidlertid er det lagt et viktig grunnlag for videre forskning.

– I neste omgang vil det være interessant å studere den faktiske effekten pengepolitiske tiltak fra sentralbankene har på aksjemarkedene, avslutter Östberg.

Referanse:

Nyborg og Östberg: Liquidity: Concepts, Ideas and the Financial Crisis, SNF, Working Paper No 17/10.