Det er viktige resultater stipendiat Anne Maria Eikeset ved Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis (CEES) skal legge fram denne våren.
Dette er ikke bare viktig for grunnforskningen, men for hele Norges økonomi.
Eikeset har, sammen med et tverrfaglig team av biologer, økonomer, statistikere og matematikere – nasjonale og internasjonale – jaktet på årsaker til at stortorsken blir et stadig sjeldnere syn for norske fiskere.
Hun vil i sin doktorgrad konkludere med at det sannsynligvis skjer en evolusjonær endring i torskebestanden. Fisken er blitt mindre, og den blir tidligere kjønnsmoden.
Som Darwin beskrev
– Det dreier seg om enkle, evolusjonære prinsipper, slik Charles Darwin beskrev, sier Eikeset.
Hun forklarer det slik:
– Fisketrykket har vært sterkt, og det er den største fisken man får best pris for. Stor, moden fisk får flere og større avkom, men når den blir fanget, får den ikke reprodusert seg og kan ikke da føre sitt genetiske materiale videre til de kommende generasjonene.
– Dermed blir det altså de små fiskene, de som slipper unna trålen, som lever videre. Etter hvert sier evolusjonens røst ved et sterkt seleksjonstrykk at det lønner seg for dem å sette i gang med kjønnsmodning før de blir store og havner i garnet.
– Dette tror forskerne er én av flere viktige årsaker til at fisken har endret seg etter at trålerne begynte storstilt fiske av torsk i Barentshavet etter 2. verdenskrig.
Både økologi og evolusjon
Hypotesen om at fiske kan fungere som en evolusjonær kraft som påvirker fiskebestander, ble først vist for en bestand av torsk i en artikkel i tidsskriftet Nature i 2004.
Forskerne, blant annet ved Havforskningsinstituttet, undersøkte da hvorfor torskebestanden kollapset i Canada på 1990-tallet.
Men evolusjon er ikke den eneste teorien. En annen hypotese er at torsken blir tidligere kjønnsmoden fordi den har god tilgang på mat. Det blir mindre konkurranse om maten mellom de individene som er igjen, etter at den store torsken er fanget.
Anne Maria Eikeset
– Den ene forklaringen ekskluderer ikke den andre: de virker samtidig, mener Eikeset.
Hun synes det er sannsynlig at det er et samspill mellom evolusjon og økologi som gjør at torsken blir mindre.
– Mindre genetisk variasjon betyr at fisken kan bli mindre tilpasningsdyktig til nye miljøer. Populasjonen, som legger mindre egg og får mindre avkom, får mindre å spille på, for eksempel med hensyn til klimaendringer.
Annonse
Klimamodellene viser at endringene vil bli langt sterkere i arktiske strøk enn andre steder. Og vi vet at marine økosystemer reagerer langt raskere på klimaendringer enn landbaserte.
Konsekvenser for norsk økonomi
I sine numeriske modeller har forskerne koblet prinsipper og mekanismer fra evolusjon, økologi og økonomi sammen i en bioøkonomisk modell. De bruker denne modellen til å studere de økologiske og evolusjonære endringene som følge av ulike fangststrategier.
Ved å inkludere økonomi studerer de hvordan det økonomiske utbyttet fra fiske kan endre seg, og hvordan dette igjen påvirker optimalt fangstutbytte. Dette har aldri vært gjort tidligere.
Modellene de har brukt, viser seg å være gode. De stemmer godt overens med det man har observert i Barentshavet.
– Dette er, i tillegg til å være ren grunnforskning, også samfunnsnyttig forskning på kort sikt, sier Eikeset.
Samspillet mellom evolusjonære og økologiske endringer kan få store konsekvenser for norsk fiskeri og norsk økonomi. Til tross for at Norge forvalter bare 0,6 prosent av verdenshavenes areal, er vi fortsatt økonomisk sett verdens tredje største produsent av fisk og sjømat.
Barentshavet huser verdens største bestand av torsk og lodde.
Kan få konsekvenser
– Våre modeller kan gi svar på hvor det lønner seg å fiske, og hvordan det lønner seg å fiske. Mye tyder på at et fortsatt sterkt seleksjonstrykk i fiskeriene kan få økonomiske konsekvenser. Vi kan rett og slett tjene mer penger ved å fiske mindre.
– Spør en bonde som høster, om han eller hun vil ta ut sine aller beste individer, år etter år. Svaret vil selvsagt bli nei.
– Alle bønder vet at for å drive profesjonell avl må man naturligvis ikke ødelegge den genetiske variasjonen, sier Eikeset.
