Det er liten støtte for at økt utdanning hos foreldrene smitter direkte over på barnas utdanningslengde. Det viser seg at det er familien som er den sentrale produksjonsenheten i utviklingen av barnas kunnskap.

Det fremgår av en ny artikkel av Kjell G. Salvanes som er antatt for publisering i det anerkjente tidsskriftet American Economic Review.

- Men vi vet ikke ennå nøyaktig hva det er med familien som gjør den så avgjørende i denne produksjonsprosessen, sier Salvanes.

- Vi trenger rett og slett mer kunnskap om familien som produksjonsenhet. Hva betyr barnehager? Forskjeller mellom små og store familier? Betydningen av andre søsken, og av å være førstefødt etc.? Det er spørsmål som vi må forfølge videre for å forstå produksjonen av barnas kunnskap, sier han.

Utdanning og gener

Etterspørselen etter kognitiv kunnskap øker i samfunnet på grunn av teknologiske nyvinninger og en generell omorganisering av produksjonen. Dette har ført til en økt forskningsinnsats for å forstå produksjonsprosessen for kunnskap.

- Hvorfor er det slik at noen tar høy utdannelse og andre ikke, og hva er bakgrunnen for disse forskjellene? Det er spørsmål som står sentralt i forskningen på dette feltet, sier Salvanes og trekker frem to generelle syn på denne produksjonsprosessen.

Det ene tar til orde for at det er en nær sammenheng mellom økt satsing på utdannelse og et økt kunnskapsnivå i samfunnet. Ved å øke kunnskapsnivået i en generasjon, vil man også øke nivået i neste generasjon.

Den andre forklaringen legger større vekt på foreldrenes preferanser og genetiske sammenhenger: Noen har rett og slett en høyere preferanse for kognitiv kunnskap enn andre. En preferanse som oppstår i et raffinert samspill mellom arv og miljø, mellom gener og kultur.

Funnene til Salvanes heller mot den siste forklaringen, hvor det er familien, og da særlig organiseringen av familien, som er nøkkelen til å forstå produksjonen av human kapital.

Utdanning har liten effekt

I Norge har det lenge vært tverrpolitisk enighet om å løfte kunnskapsnivået gjennom å investere tungt i utdannelse. Nettopp fordi evnen til å tilegne seg kognitive ferdigheter og human kapital har stor betydning for hvordan vi lykkes i yrkeslivet og som samfunnsborgere.

- Er det slik at denne ideologien har utspilt sin rolle?

- Mekanismene er mer kompliserte enn hva man tidligere har antatt. I utviklingsland har økte ressurser til utdanning fortsatt stor betydning fordi kunnskapsnivået fortsatt er så lavt. Men i Norge og andre vestlige land har man nådd et nivå hvor avkastningen av denne satsingen er avtakende, sier Salvanes.

- Hvis målet er å øke produksjonen av human kapital i samfunnet, viser vår forskning at det ikke nytter å øke utdanningsnivået i samfunnet og tro at det vil spille over på neste generasjon.

Han understreker at det store utdannelsesprosjektet langt fra har vært mislykket, men at det i dagens samfunn ikke lenger er nok å pøse penger inn i utdannelsessystemet.

- Familiepolitikk, ikke utdannelsespolitikk, er trolig det vi må konsentrere oss om hvis vi ønsker å øke produksjonen av human kapital i fremtiden.

Tverrfaglig forskning

Artikkelen har fått tittelen “Why the apple doesn’t fall far: understanding intergenerational transmission of human capital”. Samfunnsøkonomene Sandra Black og Paul Devereux ved University of California i Los Angeles er medforfattere.

De trekker veksler på et bredt repertoar av forskning for å forstå familiens betydning i produksjonsprosessen av human kapital. Alt fra hjerneforskning og lingvistikk til sosiologi og økonomi inngår i denne tverrfaglige kunnskapsbasen.