Høyere oljepris gir større funn

Høy oljepris gir ikke bare høy leteaktivitet. Når oljeprisen er høy, tar selskapene også større risiko i sin leting etter olje, noe som gjerne resulterer i større funn, sier stipendiat Klaus Mohn ved Universitetet i Stavanger.

Publisert

Klaus Mohn har investeringsatferd i den internasjonale olje- og gassindustrien som hovedtema for sitt doktorgradsprosjekt.

I samarbeid med kolleger ved UiS kombinerer Mohn spesialtilpasset økonomisk teori med statistisk analyse av data fra olje- og gassindustrien. Resultatet er ny innsikt om samspillet mellom selskaper og markeder.

Oljeprisens betydning

Leteaktivitet har vært gjenstand for en rekke analyser innenfor økonomiforskningen, særlig når det gjelder data fra USA.

Men leteaktiviteten bør helst også resultere i funn og reservetilvekst, og denne siden av letevirksomheten er ikke like godt utforsket - før nå.

I én av artiklene i Mohns avhandling blir tilveksten av olje- og gassreserver kartlagt og tallfestet i en integrert og nyskapende empirisk modell for olje- og gassleting.

Resultatene tyder på at en økning i oljeprisen på én prosent bidrar til en tilsvarende økning i den årlige reservetilveksten.

- Dette skyldes ikke bare at høyere oljepris gir høyere leteaktivitet. Når oljeprisen er høy, tar selskapene mer risiko i letevirksomheten, og da blir det også flere store funn.

To ulike regimer

I løpet av de siste ti årene har olje- og gassindustrien vært preget av uro og omveltninger, både i finans- og oljemarkedet, i forholdet mellom selskapene og internt i selskapene.

Sammen med kollega Bård Misund har Klaus Mohn også undersøkt om prosessen rundt olje- og gassinvesteringene har vært stabil gjennom de siste 15 årene.

- Ved hjelp av moderne statistiske metoder har vi funnet fram til to tydelig atskilte historiske regimer for investeringsatferden i olje- og gassindustrien, sier Mohn.

- Det første regimet varte fra 1992 til 1997, og det neste fra 1998 og fram til i dag. Resultatene tyder på at den siste oljeprisøkningen har hatt en vesentlig mindre betydning for investeringene enn det som var vanlig før 1998.

Mohns viktigste forklaring er at økt press fra finansmarkedene om lønnsomhetsforbedring har skjerpet kapitaldisiplinen i selskapene og lagt en demper på investeringsviljen de siste ti årene.