Rundt 15 prosent av Indias befolkning er underernærte – det vil si 190 millioner mennesker, ifølge en rapport fra Unicef og WHO med fler.

Indiske politikere har hatt sultproblemet på agendaen lenge. I 2013 vedtok de en lov som gir alle indere retten til nok og næringsrik mat.

Med denne loven innførte India flere sosiale støtteordninger. En av dem er utdeling av mat.

Men byråkratiet hindrer at matrasjonene når de fattige, viser en fersk masteroppgave fra Senter for utvikling og miljø (SUM) ved Universitetet i Oslo.

Fattige flytter til byen

Lise Bjerke undersøkte tilgangen til mat og støtteordninger blant folk som hadde flyttet fra bygda og inn til storbyen Bangalore.

‒ For mange av Indias fattige er flytting en viktig strategi i jakten etter jobb, inntekt og et bedre liv. Mange flytter inn til byen, fordi landbruket ikke gir nok utbytte og klimaendringer gjør det stadig vanskelig å dyrke nok mat, sier Bjerke.

For disse migrantene kan offentlige støtteordninger være avgjørende for å hindre underernæring og sult. Men ordningene passer ikke alltid med virkeligheten til migrantene.

‒ De jeg intervjuet klarte ikke å skaffe seg rasjoneringskort for å få tak i sine matrasjoner i byen, sier Bjerke.

Må bevise at de er fattige

Matrasjonene er målrettet mot de fattige, og den indiske staten må derfor bestemme seg for noen kriterier for å skille ut de fattige.

Det kan for eksempel være en øvre grense for inntekt eller strømforbruk. De som kan bevise dette, får et rasjoneringskort. Men kortet må ha en bostedsadresse.

‒ Siden migrantene bor i områder uten strøm, leiekontrakt eller gateadresse, er det mange av kriteriene for å få rasjoneringskort de ikke kan dokumentere, forteller Bjerke.

Byråkratiet passer ikke med virkeligheten

Argumenter for å målrette støtteordninger er ofte begrunnet i lønnsomhet – at begrensede midler kun bør brukes på de som er fattige. Bjerke viser at problemet med målretting oppstår når de fattige skal velges ut.

Les også denne saken fra Sintef:

Norske og indiske forskere samarbeider om matsvinn

‒ Allmenne støtteordninger, som for skolemåltider og helsesentre, kan derfor være mer effektivt på sikt. De har større fleksibilitet som gjør at de faktisk når fram til de som trenger det, sier Bjerke.

Sidsel Roalkvam, senterleder på SUM, har vært Lise Bjerkes veileder. Hun mener oppgaven hennes reiser viktige spørsmål om statsborgerskap og rettigheter, som er helt avgjørende nå som antall migranter i verden øker drastisk.

Bjerke viser at om India skal lykkes med å utrydde sult og underernæring, må de sosiale støtteordningene innrettes så de passer bedre overens med migranters virkelighet.

‒ Denne oppgaven viser til sentrale mangler i eksisterende forskning, nemlig utfordringene knyttet til folk som lever i en midlertidig situasjon og som konstant er på flyttefot, sier Roalkvam.

Referanse:

Lise Bjerke: Targeting food insecurity of Indians on the move: Access to food security entitlements among internal migrants in Bangalore, Masteroppgave Universitetet i Oslo 2018.

Saken er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - Les mer

Les også:

- Rasisme har kommet tilbake på en måte som var utenkelig for bare 10 år siden