Mer torsk, hyse og dypvannsuer i den arktiske delen av Barentshavet endrer måten økosystemet er satt sammen på.

Graden av økologiske koblinger økes. Artene blir knyttet tettere sammen i næringskjedene. De har på en måte blitt naboer i det økologiske nettverket.

Forandringer i form av hvem som spiser hvem, vil kunne spres lengre og fortere i et slikt økosystem. Det samme vil økologiske forstyrrelser forårsaket av klimaendringer eller menneskelig påvirkning.

Slike økologiske forandringer vil endre samspillet mellom artene. Dette viser en ny studie som er publisert i Proceedings of Royal Society. Studien er utført i samarbeid mellom forskere fra UIT – Norges arktiske universitet, Havforskningsinstituttet i Tromsø og Havforskningsinstituttet Pinro i Russland.

Et varmere hav har stor betydning for artene

Siden 1980-tallet har sjøtemperaturen i Barentshavet økt med 1,5 grad, mens den isfrie perioden er blitt forlenget med opptil 3–4 måneder. Slike endringer i havmiljøet har stor betydning for de artene som lever i og av havet.

Noen av de raskeste og mest omfattende klimadrevne endringene i havet, inkludert Barentshavet, er fisk som flytter lengre nord. Men også andre varmekjære arter blir mer vanlig i det nordlige Barentshavet. Dette gjelder fiskens byttedyr som raudåte, krill og lodde, og en rekke sjøfugl som lomvi og lundefugl. Samtidig blir det færre av noen av de arktiske artene, som polartorsk og polarlomvi.

En av et økosystems aller viktigste egenskaper er hvor tett næringskjedene er vevd inn i hverandre. Nettverket av forbindelser er det økologiske næringsnettet. Derfor vil nettopp arter som kobler næringskjedene tettere sammen, spille en viktig rolle for hvordan økosystemet fungerer.

Glupsk appetitt

I mitt doktorgradsarbeid har jeg, sammen med mine veiledere, stilt det viktige spørsmålet: Hvordan endrer økosystemet i Arktis seg når varmekjære fiskearter flytter lengre mot nord?

For å kunne besvare dette spørsmålet har jeg samlet inn kunnskap om hvem som spiser hvem for 233 forskjellige arter i Barentshavet. Til sammen danner disse artene og samspillet mellom dem et stort nettverk med over 2000 økologiske koblinger i Barentshavet.

Jeg har sett på likheter og forskjeller i egenskapene til næringsnettet i den sørlige delen av Barentshavet, som er påvirket av relativt varmt atlanterhavsvann, og den nordøstlige delen av Barentshavet, som er påvirket av iskaldt arktisk vann.

Det viser seg at næringskjedene i den atlantiske delen av Barentshavet er vevd mye tettere sammen enn næringskjedene i den arktiske delen.

Dette skyldes at mange av artene som lever i den sørvestlige delen av Barentshavet, har mange økologiske koblinger. Eller sagt med andre ord: Mange av de artene om lever i den sørvestlige delen har en glupsk appetitt på kryss og tvers i næringsnettet.

På leiting etter nye jaktmarker

Fiskene, som flytter seg raskest mot nord, er nettopp arter på leiting etter nye jaktmarker.

Torsk er den arten som jakter på flest byttedyr i Barentshavet. Samtidig blir den også selv spist av mange fisker og sjøpattedyr. Det er nettopp slike arters umettelige appetitt som er grunnen til at disse artene har så stor effekt på hvordan matkjedene er koblet sammen i økosystemet.

Dessuten spiser de både dyr som lever i tilknytning til havbunnen, som for eksempel musling, børstemark og reker, og i vannsøylen, som lodde. Derfor blir det flere økologiske koblinger mellom leveområdene på bunnen og de frie vannmassene i de arktisk havområdene.

Kampen for tilværelsen

Utover å koble næringskjeder på tvers av leveområder, vil varmekjære arter, som torsk, også kunne påvirke arktiske fiskearter og marine pattedyr direkte. Enten ved å spise de mere stedbundne arktiske fiskene eller ved å øke konkurransen om maten.

Nedgang i noen av de arktiske fiskebestandene det siste tiåret er allerede dokumentert. Det samme gjelder nedgang i kroppsvekten til de store sjøpattedyrene i det nordlige Barentshavet, forårsaket av økt konkurranse fra torsk.

Hvordan kampen om maten og leveområdene i nord utvikler seg, vil kun fremtiden vise. Håpet er å kunne lage enda bedre modeller over hvordan økosystemet henger sammen og fungerer, så vi mennesker – som også er en grådig art – kan lære å tilpasse oss endringene på en økologisk bærekraftig måte.