Overraskende funn av amerikansk snylteveps i Vest-Afrika

En snylteveps fra prærien i Nord-Amerika har spredd seg til Benin i Vest-Afrika, uten at man helt vet hvordan. Her kan den brukes mot bladlus.

Publisert
Snyltevepsen Lyciphlebus testaceipes er funnet i Vest-Afrika. (Foto: Erling Fløistad)
Snyltevepsen Lyciphlebus testaceipes er funnet i Vest-Afrika. (Foto: Erling Fløistad)

Biologi hos snylteveps

En snyltevepshunn kan legge flere hundre egg og er dermed i stand til å parasittere og drepe flere hundre bladlus. Når hun har lagt ett egg i en bladlus, avsetter snyltevepshunnen et luktstoff utenpå bladlusa som gir beskjed til andre hunner om at denne bladlusa er opptatt; gå og legg egg i andre bladlus!

Når egget klekker, utvikles fire larvestadier som spiser opp bladlusa fra innsiden. Den fullvoksne larven forpupper seg inne i bladlusa. Når snyltevepsen klekker fra puppen, skjærer den med munndelene et rundt hull i bladlusa og kryper ut som ferdig utviklet snylteveps.

Når snyltevepsen forpupper seg inne i bladlusa, skjer det en ytre forvandling med bladlusa. Den svulmer opp og får en hard ytre hud, ofte med en annen farge enn den opprinnelige. En slik oppsvulmet og parasittert bladlus kaller vi en mumie. Mumier er lett synlige i en koloni av bladlus.

Fra egglegging til den voksne snyltevepsen klekker, tar det ca. 14 dager avhengig av temperaturen. De voksne snyltevepsene har en levetid på 2-3 uker.

Hos bladlussnylteveps klekker det alltid en snylteveps fra hvert parasittert vertsdyr. Hos andre snylteveps kan det legges flere egg og klekke flere voksne fra en og samme vert.

Parasittoider

Parasittoider er en type parasitter som kjennetegnes ved at de lever store deler av sin livssyklus på eller i en enkelt vertsorganisme. I motsetning til andre parasitter dreper parasittoidene verten sin til slutt. Parasittoider finnes særlig i insektgrupper som snylteveps og snyltefluer.

Parasittoidene er særlig egnet i biologisk bekjempelse fordi de ofte er svært spesialiserte. Ett vertsdyr er nok og kontroll kan derfor oppnås også ved lave tettheter.

Forsker May-Guri Sæthre og hennes kolleger har de siste årene kartlagt bladlus og deres naturlige fiender i vest-afrikanske grønnsaker. Mest overraskende var funnet av en amerikansk snylteveps, Lysiphlebus testaceipes, som viste seg å være vanlig over det meste av Benin.

Denne snyltevepsen er naturlig hjemmehørende i Nord-Amerika der den parasitterer bladlus på præriene i både Canada, USA og Mexico. Arten er vanligst i tempererte områder, men er også påtruffet i tropiske deler av Mellom- og Sør-Amerika.

- Arten snylter på et bredt spekter av bladlus, forteller Sæthre. Den er mye brukt i biologisk kontroll og er derfor introdusert til flere land, inkludert Australia, Argentina, India og Kina. Våre undersøkelser i Benin viser at L. testaceipes er den dominerende snyltevepsen på bladlus i grønnsaker.

Det finnes imidlertid ingen kunnskap om hvordan arten har spredt seg til Benin. Snyltevepsen er tidligere påtruffet i Algerie, Tunisia, Burundi, Kenya og Sør-Afrika. Man antar at arten har spredt seg naturlig til Tunisia og Algerie etter utsettinger i Sør-Frankrike på midten av 1970-tallet. Arten er imidlertid aldri tidligere påtruffet i Vest-Afrika.

- I Benin fant vi L. testaceipes på en rekke lokaliteter både i nord og sør. Det tyder på at arten må ha vært i området en stund. På flere av lokalitetene ble snyltevepsen parasittert av andre snylteveps, blant annet Syrphophagus africanus, som forekommer vanlig i det meste av Afrika. Såkalte «sekundære parasitter» er vanlige i de fleste økologiske systemer, forteller Sæthre.

Mumie av bladlussnyltevepsen Lysiphlebus testaceipes parasittert av hyperparasitten Syrphophagus aphricanus. Mumien har klekket og utgangshullet har en ujevn kant. (Foto: Erling Fløistad)
Mumie av bladlussnyltevepsen Lysiphlebus testaceipes parasittert av hyperparasitten Syrphophagus aphricanus. Mumien har klekket og utgangshullet har en ujevn kant. (Foto: Erling Fløistad)

Mulig bruk i biologisk bekjempelse

I Benin håper man nå å kunne utnytte tilstedeværelsen av snyltevepsen L. testaceipes i biologisk bekjempelse av bladlus. Pågående studier kartlegger hvilken effekt de sekundære parasittene har og hvordan snyltevepsen påvirkes av bestanden av bladlusas andre naturlige fiender.

- Lokale forskere vurderte faktisk å importere L. testaceipes fra Taiwan til Benin for å teste den i bekjempelse av bladlus, sier Sæthre.

Før man kan ta i bruk fremmede arter i biologisk bekjempelse må det uansett gjennomføres en omfattende risikovurdering. Regelverket varierer noe fra land til land, men man må vanligvis følge strenge prosedyrer som skal sikre at innførte arter ikke kan ha uønskede effekter på naturlig hjemmehørende organismer. Overraskelsen var derfor stor da forskerne skjønte at arten var godt etablert  i området allerede.

Kan ha utkonkurrert andre snylteveps

- Vi vet ikke hvordan L. testaceipes har kommet til Benin, forteller Sæthre. Vi vet heller ikke hvilke andre snyltevepsarter som kan ha vært i området tidligere. Det er imidlertid ting som tyder på at dette er en invaderende art som utkonkurrerer andre arter.

- Kun en annen snyltevepsart ble funnet i våre undersøkelser som pågikk over drøyt to år. Denne var ikke vanlig og ble kun funnet på en enkelt lokalitet. Foreløpig vet vi ikke sikkert hvilken art dette er og hvilken status den har generelt i Vest-Afrika. Vi antar imidlertid at det kan ha vært flere snyltevepsarter i området tidligere, sier Sæthre.

 Med den kunnskapen man har i dag er det ikke aktuelt å anbefale introduksjon av L. testaceipes i biologisk bekjempelse i Benin, ifølge forskerne

Synet på introduksjon av fremmede arter varierer imidlertid fra land til land, og mange steder mener man at fordelene er større enn ulempene.

- I de fleste tilfeller går det bra når man introduserer fremmede arter til biologisk bekjempelse fordi forskerne har gjort en god risikovurdering i forkant. Dessverre hører man som oftest om de få tilfellene der en art viser andre egenskaper enn forventet og blir en økologisk risiko mot stedegne arter, sier Sæthre.

Doktorgradsstudenten Ghislain T. Tepa-Yotto på feltarbeid i Benin. (Foto: Arnstein Staverløkk)
Doktorgradsstudenten Ghislain T. Tepa-Yotto på feltarbeid i Benin. (Foto: Arnstein Staverløkk)

Ønsker å lære mer om snyltevepsens biologi

Mumier av bladlusarten Aphis gossypi. (Foto: Arnstein Staverløkk)
Mumier av bladlusarten Aphis gossypi. (Foto: Arnstein Staverløkk)

Ghislain T. Tepa-Yotto har arbeidet med denne snyltevepsen i sitt doktorgradsarbeid siden 2010.

Han har blant annet undersøkt i hvilken grad snyltevepsen parasitterer de ulike bladlusartene.

Så langt viser resultatene at bladlusa Aphis gossypii ser ut til å være den foretrukne vertsorganismen for L. testaceipes i Benin.

- Vi har funnet ut at bladlusa Aphis gossypii er særlig utsatt for å bli parasittert når den er i sitt tredje nymfestadium, forteller Tepa-Yotto.

Bladlus går gjennom fire nymfestadier før de blir voksne. Utviklingen fra et stadium til det neste tar vanligvis om lag 24 timer i tropisk klima.

- Vi ønsker også å se hvordan bestanden av snylteveps påvirkes av bestandene av andre nytteorganismer som for eksempel marihøner. For eksempel vet vi ikke i hvilken grad de ulike nyttedyrene konkurrerer med hverandre, sier Tepa-Yotto.

Bladlussnyltevepsens livssyklus. (Foto: (Ill.: Trond Hofsvang))
Bladlussnyltevepsens livssyklus. (Foto: (Ill.: Trond Hofsvang))

- Planter som er angrepet av skadedyr, for eksempel bladlus, sender ut helt spesielle luktstoffer som øker tiltrekningen av skadedyrenes naturlige fiender, f.eks. snylteveps og marihøner. På en måte kan man si at plantene tilkaller hjelp, forteller professor Trond Hofsvang ved Bioforsk Plantehelse.