Hvordan vet vi akkurat når vi skal feire jul?

Hvordan visste de når de skulle feire jul og andre merkedager og årstider? Med et stort bibliotek i ryggen forsøker vi å formidle litt av den kunnskapen som er samlet om dette.

Publisert
"Helgenkalender fra en bønnebok fra 1400-tallet. Boken har tilhørt Sigrid Undset."
"Helgenkalender fra en bønnebok fra 1400-tallet. Boken har tilhørt Sigrid Undset."

Tid er målet av en bevegelse som respekterer et før og et etter. Slik forsøkte Aristoteles å definere dette vanskelige som er tid. Et utsagn som senere filosofer har forsøkt å forbedre. Vi skal la den filosofiske siden av begrepet tid ligge, og se litt på hvordan våre forfedre til ulike tider og på ulike stedet forsøkte å måle tiden.

Hvem var først?

Ingen vet sikkert hvor menneskene først lærte seg å måle tiden.. Egypterne delte året i tre deler, og de benyttet Nilen som «tidsur». Første del begynte når Nilen flommet over, annen del når vannet sank og plantene begynte å spire. I årets tredje del sto solen på sitt høyeste og Nilen på sitt laveste. Ellers anvendte de solåret. Det ble delt i 365 dager eller tolv måneder på 30 dager med fem overskytende dager. Dagen ble delt inn i tolv deler. Man iakttok skyggen av større gjenstander i naturen - som høye fjell, tårn, obelisker og lignende. Skyggen var den første tidsmåler.

Gjennom slike betraktninger av sol og skygge fant man fram til et måleinstrument, og det første soluret ble til. Det eldste soluret vi kjenner, er fra Egypt ca 900 f. Kr. Det er en T-formet stav. Hos profeten Jesaia i Det gamle testamentet kan vi lese: «Nu lar jeg skyggen gå ti streker tilbake på Akas’ solur, like langt som den før er gått frem».

I Babylonia skal de ha visst å dele året inn i tolv deler allerede år 1600 f. Kr. og å måle tiden ved hjelp av solen. Både kaldeerne og egypterne regnet med to hellige dager, en for solen og en for månen.

Om kineserne er det blitt hevdet at de på sin side av kloden allerede i år 2637 f. Kr. utførte nøyaktige tidsmålinger.

Skuddår i 2000 år

Den julianske kalender, innført på initiativ av Julius Cæcar i år 46 f.Kr., hadde 354 dager i året med et skuddår hvert fjerde år. Helt nøyaktig var ikke denne kalenderen, og i 1582 avgjorde pave Gregor den XIII at det skulle skje en justering. Denne innebar at dagene mellom 5. og 15. oktober ble tatt ut av kalenderen det året. Senere ble det også foretatt lignende justeringer på kalenderen.

Alene om døgnet

I førkristen tid delte våre norrøne forfedre året inn i to halvår. Vinterhalvåret begynte 14. oktober og sommerhalvåret 14. april. Året hadde 364 dager, 52 uker eller 12 tredvedagers måneder med tillegg på fire «økenetter». Månedene hadde navn, Torre var navnet på den første måneden. Den tilsvarte i tid januar, men lå en halv måned etter den kristne kalenderen. Hver uke hadde fem dager, fimt, og interessant nok var det bare i Skandinavia man hadde en egen betegnelse for tidsrommet dag og natt til sammen: døgn, døger, dygn.

Nye helligdager

Da kristendommen ble innført i Norge, fikk landet med ett en rekke hellig- og merkedager som tidligere var ukjente. Sammen med søndagene og de skiftende høytidene ble det lovfestet 37 helligdager. Da det var viktig å overholde disse helligdagene, ble det nødvendig å fremskaffe en kalender som også leseukyndige kunne forstå. Slik utviklet primstaven seg, og den ble fort tatt i bruk.

Primstaven var en vanlig juliansk kalender med en strek for hver dag i året, men med spesielle tegn for merkedagene. Staven fikk navn efter det latinske prima luna (av primus = først eller fremst), altså ny måne eller nymåne. Det var spesielt første fullmåne etter vårjevndøgn som var utgangspunktet.

Selve juletiden regner vi varer fra 13. desember, Luciadagen, til 20. dags jul den 13. januar. Det er St. Knuts dag (Danmarks helgenkonge som ble drept knelende foran alteret i St. Albanis kirke i Odense 10. juli 1080). Men allerede før Luciadagen begynte den kristne langfasten, som varte fra første søndag i advent til første påskedag, bare avbrutt av søn-og festdagene.

Kult og myte

De viktigste merkedagene på primstaven var dager tilegnet helgener. Dette er ikke overraskende. I alle religioner er det sterke bånd mellom myte og kult. Myten oppsto ved at det som hendte og som menneskene opplevde i kulten, ble fremstilt i fortellende episk form. Myten ledsaget og uttrykte meningen med det som skjedde i kulten. For å forstå kulthandlingen ble den ledsaget av ord.

Mange av de helgenene vi finner på primstaven eller som på annen måte markeres på bestemte dager, har aldri levet. Man trengte en helgen med spesielle egenskaper eller historie, og på den måten skapte historien helgenen. Slik ble kirkens merkedager en veksling mellom tradisjon og fortelling slik det i så mange religioner er det mellom myte og kult. Helgenenes legender ble lest på deres merkedager.

Lussi langnatt

Vi har også mange eksempler på hvordan kirkens helgendager overtok plassen for eldre forestillinger. Luciafeiringen er et godt eksempel på det. Natten til 13. desember ble regnet som årets lengste og mørkeste. Å ferdes ute den natten var ingen spøk, hverken for mennesker eller for dyr, den hadde noe skummelt over seg. Lussi var tenkt som en kvinne, oftest ond, en slags kvinnelig demon som kom kjørende eller ridende om natten. I Norge var natten spesielt farlig, for tradisjonen sa at i denne natten drev de avdødes ånder, Åsgårdsreien, sitt spill.

Utover i middelalderen ble lussetradisjonen blandet med den kristne Lucia-legenden. Her ble navnet tolket som av lux = lys, og lys ble brukt i feiringen. Den mørkeste og lengste natten ble omformet til en lysfest knyttet opp mot legenden om den unge kvinnen Lucia som led martyrdøden på Sicilia ca år 300. I Norden ble det gjort vesen av at hennes helgendag falt i desember, og hun ble knyttet til vintersolhverv og lysfeiring.