Denne artikkelen er produsert og finansiert av NTNU - les mer.

Pisa-undersøkelsene viser at sosial klasse har større påvirkning på elevenes prestasjoner i Norge enn i Finland. Hvorfor er det slik? (Illustrasjon: Rido / Shutterstock / NTB scanpix)
Pisa-undersøkelsene viser at sosial klasse har større påvirkning på elevenes prestasjoner i Norge enn i Finland. Hvorfor er det slik? (Illustrasjon: Rido / Shutterstock / NTB scanpix)

– Norsk skole underbygger sosiale forskjeller

Organisering av skolen kan skape og reprodusere sosial ulikhet, mener forsker.

Publisert

Det er en stor oppgave å være lærer, og det er ikke alltid lett å være elev. Barna kommer inn i skolesystemet med ulik bagasje og med ulike ressurser på hjemmebane. I Norge har vi en visjon om likhetsskolen og at den skal gi alle like muligheter.

Slik er det ikke i praksis.

Selv om flere offentlige utredninger og stortingsmeldinger slår fast at utdanning er nøkkelen til et inkluderende kunnskapssamfunn og at utdanning er det viktigste virkemiddelet for utjevning av sosiale forskjeller, er dette en vanskelig ting å få til i skolen.

– Skolen har et samfunnsoppdrag om å bidra til utjevning av sosiale forskjeller. Forskning har imidlertid vist oss at skolen ofte forsterker sosiale forskjeller og bidrar til sosial reproduksjon av ulikheter.

Det sier Anna Cecilia Rapp, førsteamanuensis ved Institutt for lærerutdanning ved NTNU. Hun har i sitt doktorgradsarbeid gjort en studie av skolesystemet i en norsk middels stor by og en finsk middels stor by.

Hun forteller at norsk og finsk skole er interessante å studere, siden de gode finske Pisa-resultatene har fått en del oppmerksomhet, mens norsk skole har blitt kritisert en del i media.

– Studien peker på forskjeller når det dreier seg om hvordan skolene er organisert.

Pisa-undersøkelsene viser at finske elever generelt skårer godt faglig. (Illustrasjon: vepar5 / Shutterstock / NTB scanpix)
Pisa-undersøkelsene viser at finske elever generelt skårer godt faglig. (Illustrasjon: vepar5 / Shutterstock / NTB scanpix)

Finland fokuserer på læring av fag

I studien hadde de finske skolene stor oppmerksomhet på det akademiske, altså på læring av fag. I de norske skolene var det stor forskjell på skoler i høystatusområder og skoler i lavstatusområder.

I høystatusområdene sto det faglige i sentrum, både hos lærerne, elevene, rektor og foreldrene.

I lavstatusområdene hadde skolen derimot sterkt fokus på det sosiale.

– Skolen i det norske lavstatusområdet er av nødvendighet mer opptatt av å bygge sikkerhet og gode relasjoner enn akademiske resultater, mens skolen i det norske høystatusområdet har betydelig mer press fra ulike hold på at elevene presterer faglig. I lavstatusområdet sier lærerne at de fokuserer på det sosiale og ikke lar seg stresse av Pisa-tester og nasjonale prøver, forteller hun.

Skolen i det finske lavstatusområdet er betydelig mer faglig orientert. Det betyr ikke at det ikke er problemer i den finske skolen, men de håndterer utfordringene annerledes enn i Norge.

«Fix it-kultur» i norsk skole

– I Norge er det blitt en fix it-kultur med å innføre ulike tiltak og programmer som skal løse problemer i skolen. Det gjør at lærerne må forholde seg til mange tiltak og programmer. Men dette er ikke nødvendigvis de beste verktøyene, mener Rapp.

I de norske skolene var det innført opptil 27 programmer som skulle løse problemer med alt fra mobbing til lærevansker i matte. I de tilsvarende finske skolene var det innført kun ett program.

– I norske skoler får skolelederne kreditt hvis de er gode til å plukke opp programmer. Det regnes som verdifullt for virksomheten, sier Rapp.

Skaper en oppstykket struktur

Det var særlig skoler i lavstatusområder som innførte mange programmer for å forsøke å løse utfordringene i skolehverdagen.

– Velmenende skoleeiere og andre interessenter, både på nasjonalt og lokalt nivå, lanserer en rekke programløsninger til skolene. Programmene kommuniserer ikke nødvendigvis med hverandre, og de gjør at strukturen risikerer å bli ganske fragmentert. Den ene hånda vet ikke hva den andre gjør, mener Rapp.

– Det tar mye tid og kraft fra lærerne å jobbe med saker som ikke har med primærvirksomheten, undervisning, å gjøre. Vi burde la lærerne jobbe med fag, det er det de er utdannet til, sier Anna C. Rapp. (Illustrasjon: Rostislav_Sedlacek / Shutterstock / NTB scanpix)
– Det tar mye tid og kraft fra lærerne å jobbe med saker som ikke har med primærvirksomheten, undervisning, å gjøre. Vi burde la lærerne jobbe med fag, det er det de er utdannet til, sier Anna C. Rapp. (Illustrasjon: Rostislav_Sedlacek / Shutterstock / NTB scanpix)

Opprettholder sosial ulikhet

I det norske skolesystemet er det mye innsamling av data, og skolene vurderes og måles gjennom for eksempel brukerundersøkelser, foreldreundersøkelser, faglige tester. Det gir mye data og mye mulighet til kontroll, men de krever både tid og kunnskap for å kunne håndteres.

– Når det oppdages problemer, kobles det altså ofte på et program. Det legitimerer at skolen tar tak i problemet, men jeg mener programifisering er elendig skoleledelse, sier Rapp, som tidligere har jobbet som rektor i norsk videregående skole.

– Alle disse programmene har betydning for opprettholdelse av sosial ulikhet. De antas å ha en effekt på virksomheten, men hvert program krever stor arbeidsinnsats av ledelse og lærere på skolen. Risikoen er at de aldri blir integrert som hverdagspraksis. Elever risikerer å falle mellom flere stoler hvis programmet ikke inneholder nok eller relevant kunnskap om problemet. Det blir en falsk sikkerhet.

Mye av det som skapes i norsk skole måles ikke

I en studie av skolesystemet i en norsk middels stor by og en finsk middels stor by, fant Anna Cecilia Rapp store forskjeller på hvordan skolene var organisert. (Foto: Privat)
I en studie av skolesystemet i en norsk middels stor by og en finsk middels stor by, fant Anna Cecilia Rapp store forskjeller på hvordan skolene var organisert. (Foto: Privat)

Finsk skoleledelse handler primært om økonomi. Det er dette skolen blir kontrollert på. Og på faglige resultater.

– I de finske skolene får lærerne være mer i fred og konsentrere seg om fag og undervisning.

Det gjør at også elever i lavstatusområder får god faglig oppfølging, og det bidrar trolig til bedre resultater på Pisa-undersøkelser.

– Det må imidlertid også understrekes at i norsk skole jobber lærere og rektor med mange flere av barndommens aspekter enn den faglige læringen, og mye av det som skapes i norsk skole kan ikke tallfestes. I norsk skole jobbes det mye mer med hele barnet, men det som gjøres på det sosiale planet, er ikke bestandig så enkelt å måle, understreker Rapp.

De fleste elever gjør det bra

Camilla Trud Nereid, kommunaldirektør for oppvekst og utdanning i Trondheim, sier at det å utjevne sosiale forskjeller er en del av skolens mandat. Opplevelsen av tilhørighet og det å være en viktig deltaker i skolens fellesskap er avgjørende for dette.

– Et stadig sterkere fokus på individuelle rettigheter og et stadig smalere normalitetsbegrep i skole, barnehage og samfunnet generelt gjør at flere og flere defineres ut av fellesskapet. Gutter rammes særlig hardt. Det er grunn til å tro at mange elever ikke får optimalisert sitt læringspotensial med dagens praksis.

– Barna og elevene våre er avhengig av at vi klarer å bygge sterke voksenfellesskap på tvers av sektorer og profesjoner. Her er vi ikke i mål, sier Nereid.

– Samtidig er det viktig å huske at de fleste elever i den norske skolen både har det bra og gjør det bra. Resultater fra den finske skolen i senere tid er dessuten ikke så gode.

Vår viktigste felles arena

– Det viktigste for å gi barn og unge en god oppvekst og en god utdanning er at alle med ansvar for barn jobber ut fra et felles kunnskapsgrunnlag basert på forskning og kompetanse fra praksisfeltet, sier Nereid.

Derfor har Trondheim kommune nylig vedtatt en strategi for sterke barnefellesskap. Strategien er utviklet gjennom et samarbeid mellom forskningsmiljø, ansatte og innbyggere i kommunen.

– Skolen er vår viktigste felles arena og det stedet hvor negative konsekvenser av vår samfunnsutvikling viser seg, men skolen alene er hverken problemet eller løsningen på de utfordringene.

Stor ulikhet i tempoet i hjelpeapparatet

Rapps studie viser en annen stor forskjell mellom det norske og det finske skolesystemet. Det er hvordan hjelpeapparatet fungerer.

– Hjelpeapparatet i den norske skolen er ofte fragmentert og ikke alltid koordinert. De ulike hjelpeinstansene som helsesøster, BUP og PP-tjenesten kjenner ikke nødvendigvis til hverandres tiltak og til hverandres data.

Hun fant også at hjelpeapparatet i den norske kommunen var byråkratisk og langsomt.

– Når man oppdager at et barn har behov for hjelp og ekstra støtte, snurrer saken først fram og tilbake mellom lærer og rektor. Så går den videre til PP-tjenesten og spesialpedagogene hvor den snurrer en stund i det byråkratiske hjelpeapparatet. Det tar ofte lang tid før barna får den hjelpen de trenger.

Setter inn ressurser med én gang

I Finland settes det inn ressurser med én gang man oppdager at et barn har behov for ekstra oppfølging. Gjennom fleksibel spesialundervisning på heltid eller deltid er hjelpesystemet i den finske kommunen nært knyttet til skolen og elevene.

Den norske kommunen har forsøkt å standardisere hjelpesystemet, men byråkrati har skapt treghet i systemet, noe som har spesielt store konsekvenser for elevene i lavstatusområdet, forklarer Rapp.

– Det er også viktig å poengtere at det er flere elever med særskilte behov integrert i den norske skolen sammenlignet med den finske. Det er utrolig flott at vi i Norge har en fellesskole der alle barn er velkomne. Samtidig krever det en annen form for organisering, og vi må i hvert fall ikke lage byråkrati og distanse til hjelpeapparatet, sier Anna Rapp.

Rapp har ikke sett på konsekvenser av dette i denne studien, men dette er noe hun og forskningsgruppen Barndom, oppvekst, skole og ulikhet i Norden skal se på i neste fase av prosjektet «Unequal Childhood».

– Skolen passer best til middelklassens barn

Et annet aspekt som Rapp omtaler i studien, er hvilken verdi den norske skolen representerer:

«Utdanning har forskjellig verdi for elever med ulik sosial bakgrunn. […] Foreldre i arbeiderklassen ser ofte på lærerne som ansvarlige for sine barns utdanning, mens foreldre i middelklassen oppfatter utdanning som et felles ansvar mellom hjem og skole. Skolen som kultur representerer noe som passer bedre til middelklassens barn enn det passer til arbeiderklassens barn.»

Studien viser at skolen i Norge organiserer sitt samarbeid med foreldrene ulikt, avhengig av foreldrenes sosioøkonomiske status.

Dette kan forsterke effekten av barnas klasseopprinnelse og sosiale status.

– Norsk skole mangler en overordnet strategi

Det er altså mange faktorer som spiller inn. Hva kan gjøres for å utligne de sosiale forskjellene?

Rapp mener at det bør være en økt bevissthet om dette, både i samfunnet generelt og i skolen.

– I Finland er det eksplisitt uttalt at en viktig del av skolens samfunnsoppdrag er å bidra til å utjevne forskjellene. I Norge ligger likhetstanken implisitt i tradisjonen fra den norske enhetsskolen. Siden Norge er et av verdens mest likestilte land så tenker vi ikke så mye på klasseskiller og sosial økonomisk ulikhet, men for de barna som risikerer å marginaliseres, er problemet ikke ubetydelig, sier Rapp.

Hun mener at det må tas grep på overordnet nivå for å forhindre at sosiale ulikheter forsterkes. Noen eksempler:

  • Hvordan man bygger byer, blant annet hvor kommunale boliger ligger i forhold til eneboligstrøk (mer integrering mellom disse).
  • Hvordan man bygger infrastruktur slik at bydelene henger bedre sammen. Det har betydning for utjevning av sosial ulikhet.
  • Hvordan man organiserer og samordner hjelpeinstansene for barn og familier som finnes i kommunene.
  • Fritt skolevalg har vist seg å forsterke sosial ulikhet, men også nærskoleprinsippet kan bidra til økt segregering avhengig av skolenes opptakingsområder.

Trenger mer forskning

Selv om sosial likhet ofte blir etterspurt i statlige utredninger, har ikke norsk skole en overordnet strategi for hvordan den skal organisere seg i henhold til sosial ulikhet.

Det er for tiden stort politisk fokus på sosial bærekraft og hvordan vi kan redusere forskjeller. Der vil spørsmål om hvordan vi forebygger utenforskap, fattigdom og ulikhet bli satt på dagsorden.

Utdanning ses på som et viktig virkemiddel for å utjevne sosiale forskjeller.

– Derfor er det viktig å se nærmere på hvordan dette skal organiseres i skolene. Her er det fortsatt mangel på forskning om hvordan skolen håndterer sitt sosiale oppdrag for å gi barn med ulik sosioøkonomisk bakgrunn lik utdanning.

– Denne studien indikerer derfor at vi må se på organiseringen av skolen på en mer nyansert og helhetlig måte enn vi tidligere gjorde, sier Anna Cecilia Rapp ved NTNU.