– Å bli tatt ut av klassen skapte annerledeshet og gjorde alle oppmerksomme på at disse personene hadde problemer. Dermed risikerte de å bli stigmatisert, sier forsker Emmy Elizabeth Langøy.

Hun har undersøkt situasjonen til personer som fikk spesialundervisning i videregående skole, og 20 år fram i tid.

Målet var å finne ut om skolen og seinere hjelpeapparat bidro til selvstendighet og mestring i voksenlivet.

Forskningen viser at det snarere er tvert om.

– Hovedinntrykket er at mange klarte seg bra, men da heller til tross for skolegangen. Spesialtiltakene på skolen ble sett på som overveiende veldig negative, og de ble møtt med lite forståelse. Spesialtiltakene kom oppå det andre de hadde å slite med, for eksempel lese- og skrivevansker, forteller Langøy.

Diffuse vansker

Forskeren har brukt datamateriell fra prosjektet Sårbar ungdom, der personene ble fulgt fra videregående og 20 år fram i tid. I tillegg har hun plukket ut og intervjuet 21 av dem.

Langøy har valgt å fokusere på personer som av skolen ble kategorisert med psykososiale vansker og generelle lærevansker, som hadde mindre definerte behov enn de med for eksempel hørselshemming eller dysleksi. Gråsonegrupper, kaller hun dem.

– Gråsonegruppene klarer ikke å fylle de ordinære kravene som hører til alderen, men de er heller ikke nødvendigvis funksjonshemmede. De har så diffuse vansker at mange ikke blir oppdaget før personene har kommet langt opp i skolen, når det begynner å bli utfordrende. De vil selv definere seg innenfor normaliteten, men havner i en gråsone hele veien, forklarer Langøy.

På videregående skole fikk disse personene spesialundervisning, enten i smågrupper, gjennom en assistent eller en til en-undervisning. Ingen av tiltakene gjorde det lettere for elevene, ofte førte tiltakene til mobbing.

– Det er spesielt å bli tatt ut av klassen og ha en assistent. Det bidro ikke til å bedre situasjonen, men virka motsatt i enkelte tilfeller, forklarer Langøy.

En vei inn i arbeidslivet

Særbehandlingen på videregående fulgte personene videre inn i voksenlivet, og gjorde det utfordrende blant annet med jobb.

– For 20 år siden var det lettere å få jobb uten utdanning enn det er i dag. En god del av mennene kom seg inn i arbeidslivet ved å få veldig tidlig arbeidserfaring. Noen dro på sjøen som 15-16-åringer, andre tok førerkort for lastebil eller kjørte gravemaskin. Ved å ta ytterligere kurs fikk de en kompetanse som gjorde at de klarte seg bra i arbeidslivet, sier Langøy.

– Det er en vei inn som ikke finnes i dag.

Yrker med krav til sosiale evner

For kvinnene var det derimot vanskeligere.

– Unge jenter ble slusa inn i omsorgsyrker, eller leda inn i ei utdanning innen omsorg. Det å jobbe i barnehage, SFO, med utviklingshemmede eller eldre, er utrolig krevende når det gjelder kommunikasjon, og man jobber også med folk som det ikke alltid er så lette å forstå.

Disse jentene klarte seg i jobben en periode, men på sikt ble den for utfordrende, og de ble sykemeldte. Etter en stund var de tilbake i jobb igjen, og det samme gjentok seg. Etter mange nederlag og mye tvil, ble løsningen i mange tilfeller trygd.

– Jeg tenker at de ikke har blitt gitt de samme mulighetene som gutta, siden de typiske kvinneyrkene krever så mye av sosiale og kommunikative evner, sier Langøy.

Følte seg som overlevere

Hun mener rådgivere og andre bør gi tips og råd basert på hvert enkelt individ, og ikke kjønnsstereotyper.

– Det eneste man kan gjøre er å bruke den individuelle skreddersømmen. Også er det veldig viktig å gi folk en ny sjanse, for eksempel hvis man føler man har valgt feil linje på videregående. Man må få nye sjanser og man må få bruke tid, understreker hun.

Alle de 21 hun intervjuet, har gjort omvalg og begynt på nytt. De som lyktes trakk fram enkeltlærere og familie som ga dem oppmuntring, slik at de ikke mista trua. De følte seg som overlevere på tross av skolen, og var stolte av det.

Les også:

Ny forskning på barnevern: Noen opplever ensomhet og utrygghet når barnevernet trekker seg ut

Ønsker seg flere typer undervisning

Langøy mener det trengs mer kompetanse og forståelse for de diffuse vanskene, både i skoleverket, men også i institusjoner som NAV.

– Man kan tro at det handler om manglende vilje, og tenke at personen må ta seg sammen, men det kan være usynlige vansker som ligger bak nederlagene. Det er viktig å finne ressurser slik at man er med på å motivere personene sånn at de fatter håp. Det bør være flere typer undervisning i skolen.

– Også i NAV er det standardiserte tiltak, som gjentatte arbeidsmarkedskurs som ofte ikke fører fram til jobb. Tiltakene må tilpasses personen, og ikke omvendt, for at de skal kunne lykkes. Tiltak hvor de får støtte til å mestre jobbens krav mens de er i det ordinære arbeidslivet, har vist seg mest effektivt.

Referanse:

Emmy Elizabeth Langøy: Livsløp i ulendt terreng? Tidligere særvilkårselevers ferd mot voksenlivet. Doktorgradsavhandling ved NTNU. 2018. Sammendrag.