Hva er rettferdighet i klimaspørsmålet? Den siste forhandlingsrunden i Bonn i oktober viste at det fortsatt er stor avstand mellom industriland og utviklingsland. (Foto: Oliver Berg, DPA)
Hva er rettferdighet i klimaspørsmålet? Den siste forhandlingsrunden i Bonn i oktober viste at det fortsatt er stor avstand mellom industriland og utviklingsland. (Foto: Oliver Berg, DPA)

Den vanskelige klimarettferdigheten

Hva er en rettferdig klimaavtale? Striden om rettferdighet har vært det største problemet i alle internasjonale klimaforhandlinger til nå. Toppmøtet i Paris blir trolig ikke noe unntak.

Publisert

Hva er en rettferdig byrdefordeling mellom land? Hva betyr industrilandenes historiske ansvar for dagens utslippsforpliktelser? Hvem skal betale regninga for klimaendringene?

Konflikt om disse spørsmålene har preget de internasjonale klimaforhandlingene helt siden de startet rundt 1990.

Det er ikke så rart. Klimaendringene er i utgangspunktet blodig urettferdige: De som har bidratt minst til problemet er samtidig de som rammes hardest.

Industrilandene har blitt rike ved uhemmet forbruk av fossil energi. Nå vil de trekke opp stigen etter seg, og nekte fattige land den samme veien til utvikling og velstand, har vært et vanlig refreng fra utviklingsland i mange forhandlingsrunder.

Kan forskningen bygge bro over de steile frontene og bidra til å skape en mer omforent oppfatning av rettferdighet?

Vi har spurt både filosofer, samfunnsvitere, økonomer og teknologer. Ingen har enkle svar.

Snublesteiner

– Konflikten mellom rike og fattige land var hovedgrunnen til at toppmøtet i København i 2009 havarerte, sier forskningsleder Steffen Kallbekken ved Cicero – Senter for klimaforskning.

Han har fulgt klimaforhandlingene på nært hold i flere år og tror det er her vi finner de største potensielle snublesteinene for toppmøtet i Paris i desember.

– De viktigste konfliktlinjene ser vi i spørsmålene om finansiering av klimatiltak i utviklingsland og erstatning for tap og skader klimaendringene påfører særlig sårbare land, sier Kallbekken.

Paris-avtalen skal bygge på hva landene selv har meldt inn som sine planlagte utslippskutt. Landene får selv definere hva de mener er et rettferdig bidrag. Dermed får vi ikke den vanlige dragkampen om fordeling av utslippsforpliktelser, selv om det nok blir strid om hvor juridisk forpliktende løftene om utslippskutt skal være.

Kallbekken advarer likevel mot å tro at toppmøtet blir en spasertur i parken. Den siste forhandlingsrunden i Bonn i oktober viste at det fortsatt er stor avstand mellom industriland og utviklingsland.

Prinsipper

Enkelte rettferdighetsprinsipper ble nedfelt allerede i FNs klimakonvensjon fra 1992. De viktigste er prinsippet om felles, men differensiert ansvar for klimaproblemene og om «respektiv kapasitet» til løse problemene. Disse prinsippene lå til grunn for at bare industrilandene fikk konkrete utslippsforpliktelser i Kyotoprotokollen fra 1997.

– Men prinsippene tolkes og vektlegges forskjellig mellom ulike grupper av land, sier professor Knut Holtan Sørensen ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier ved NTNU.

– I teorien kan en tenke seg at det skal være mulig å kompromisse seg fram til en felles oppfatning av rettferdighet. I praksis har landene argumentert med det prinsippet som samsvarer best med deres egeninteresser, sier han.

Både Sørensen og Kallbekken var i fjor med i en forskergruppe som på oppdrag fra SVs stortingsgruppe, skulle utrede hva Norge burde påta seg av utslippskutt i Paris-avtalen.

Det skal vi komme tilbake til. Først skal vi gjøre det hele enda litt mer komplisert.

40 generasjoner

Det er ikke bare historiske og nåværende utslipp og evnen til å gjøre noe med dem som må regnes med når rettferdighetslikningen skal settes opp. Også framtidige generasjoner bør få et ord med i laget.

– Vi må se rettferdighet i et lengre perspektiv, sier NTNU-professor Anders Hammer Strømman.

– 15 til 40 prosent av dagens CO2-utslipp vil fortsatt være i atmosfæren om 1000 år. Våre handlinger i dag påvirker livssituasjonen for 30–40 generasjoner framover. Vi må ikke bruke så mye tid på å krangle om de to–tre siste generasjonenes historiske ansvar at vi tipper lasset for de neste 40 generasjonene, sier han.

Fotavtrykk

Strømman er leder for Program for industriell økologi ved NTNU. Flere forskere fra programmet var bidragsytere til den siste hovedrapporten fra FNs klimapanel.

Forskningsgruppen har utviklet modeller og datasett for å måle karbonfotavtrykk, den totale miljøbelastningen til et produkt, en prosess, en sektor, på tvers av landegrensene.

I dag er det produsentlandet som får ansvaret for utslippene fra produksjonen av en vare. Men har ikke også forbrukslandene et ansvar?

Utslipp fra forbruk

– Vi har utviklet modeller og datasett som gjør det mulig å sette opp en miljøbalanse mellom enkeltland der vi også beregner utslipp knyttet til forbruk, sier Strømman.

– For få år siden var det få som kjente til disse prinsippene. Nå er de tatt med i klimapanelets hovedrapport, i det tekniske sammendraget.

Strømman vedgår at det trolig er langt fram til utslipp knyttet til forbruk kan tas inn i en juridisk bindende avtale. Til det er modellene og datagrunnlaget ikke godt nok etablert.

– Men kanskje det å bringe forbruksutslippene inn i diskusjonen kan bidra til å bryte opp steile, fastlåste fronter i diskusjonen om historisk ansvar og fordeling av dagens utslipp, sier Strømman.

Ikke nok med kvotehandel

Høyere pris på karbon er blitt framstilt som det mest kostnadseffektive virkemiddelet for å få ned utslippene. Strømman tror ikke det er nok.

– Erfaringen til nå viser at det ikke er nok med generelle virkemidler som kvotehandel. Vi må også inn med mer spesifikke og målrettede tiltak, selv om de kanskje ikke er de aller mest kostnadseffektive, sier han.

Arbeidere rigger i stand til klimafohandlinger i Le Bourget, nær Paris. Konferansen starter 30. november. (Foto: Benoit Tessier, Reuters)
Arbeidere rigger i stand til klimafohandlinger i Le Bourget, nær Paris. Konferansen starter 30. november. (Foto: Benoit Tessier, Reuters)

Anders Skonhoft, professor i samfunnsøkonomi ved NTNU og aktiv i klimadebatten, er også kritisk til kvotesystemet.

– Systemet fungerer fint på skrivebordet, men i praksis har det vist seg mye vanskeligere enn en trodde. EU har altfor mange kvoter fordi sterke aktører har brukt sin lobbymakt til å sikre seg gratiskvoter.

– Dessuten kan en stille spørsmål om det er rettferdig at et rikt land som Norge skal kunne kjøpe seg ut av sine klimaforpliktelser, sier Skonhoft.

Når framtida blir ulønnsom

Økonomer har generelt sett vært lite flinke til å snakke om rettferdighet, vedgår Skonhoft.

– Men de siste årene har det vært en faglig diskusjon blant økonomer som er viktig for rettferdighet over tid og mellom generasjoner, sier han.

Den handler om bruken av diskonteringsrente på investeringer i klimatiltak. Diskonteringsrenta er grovt sagt en måte å beregne nåverdien av en investering der gevinsten ligger i framtida. Også i den norske debatten er den blitt brukt for å stemple klimatiltak som lite kostnadseffektive.

– Mange klimatiltak gir utgifter i dag, mens gevinsten kanskje ligger flere tiår fram i tid. Regnet på tradisjonelt bedriftsøkonomisk vis, med høy diskonteringsrente, vil det nesten aldri lønne seg å gjøre noe med klimautslippene, med mindre de er lønnsomme på kort sikt.

Den britiske Stern-rapporten fra 2006 presenterte en helt annen måte for å beregne verdien av klimatiltak, og kom til helt andre anslag for framtidig vinning og tap. Harvard-professoren Martin Weitzman har også spilt en sentral rolle i denne diskusjonen.

– I dag er de fleste økonomer enige om at diskonteringsrenta for klimatiltak må være lav og hyperbolsk, det vil si reduseres betydelig over tid, oppsummerer Skonhoft.

Rett til å forurense?

Filosofiprofessor May Thorseth ved NTNU er også skeptisk til kvotehandel, men fra et litt annet utgangspunkt.

– Vi snakker om en global, begrenset fellesressurs. Vi har en felles, global forpliktelse til å forvalte denne ressursen på en bærekraftig måte, både for nåværende og framtidige generasjoner.

– Da blir det feil å snakke om rettigheter til utslipp, for enkeltland eller enkeltpersoner. Det er ikke snakk om en vare som kan byttes ut, sier hun.

Thorseth leder Program for anvendt etikk ved NTNU, og forsker selv på etiske problemstillinger knyttet til bærekraftig samfunnsutvikling.

– Det blir feil å definere rettferdighet som en kompensasjon for gamle synder. Vi redder ikke framtida ved å betale avlat for fortida, sier hun.

Trenger sterk avtale

Landene har ulik kapasitet til å løse klimaproblemene.

– Landene med størst kapasitet har størst ansvar. Kapasitet handler ikke bare om økonomi, men også om godt eller dårlig styresett. Ansvaret må også omfatte en rett og plikt til å gripe inn overfor land som ikke gjør sin del av jobben, kanskje fordi de er vanstyrte og korrupte, sier Thorseth.

– Det er et fellesgode som ødelegges, og det som skjer i hvert enkelt land får globale konsekvenser. Da holder det ikke å overlate hele ansvaret til enkeltland. Kanskje trenger vi en ny type avtale, med omfattende myndighet og kontrollsystemer, og med rett og plikt til å gripe inn, sier hun.

Rettferdighet på norsk

Tilbake til Norge. Hva er det rettferdig at det rike, lille oljelandet i nord skal bidra med?

Klima- og miljøminister Tine Sundtoft meldte inn Norges bidrag i mars: 40 prosent kutt innen 2030, i tråd med EUs felles målsetting. Sundtoft karakteriserte bidraget som både rettferdig og ambisiøst.

– Ut fra de vanligste rettferdighetsprinsippene i klimakonvensjonen burde Norge forplikte seg til langt større utslippskutt, sier Knut Holtan Sørensen.

Han var med i en forskergruppe som forsøkte å tallfeste hvor store utslippskutt Norge bør påta seg, om vi skal ha rimelig sjanse til å unngå en global oppvarming på over to grader.

Forskerne tok utgangspunkt i de to rettferdighetsforståelsene som har bredest aksept: Ansvar for å ha skapt problemet, og kapasitet til å løse det.

Regnet ut fra ansvar er det rimelig at Norge kutter utslippene med minimum 59 prosent innen 2030. Om kapasiteten legges til grunn, vokser Norges klimaansvar enormt. Da må vi kutte over 100 prosent.

Tvetydig

– Men man kan spørre om norske politikere egentlig er så opptatt av rettferdighet i dette spørsmålet. De sentrale rettferdighetsprinsippene i FNs klimakonvensjon er lite synlige hos norske politikere, iallfall om en skal dømme ut fra hva som diskuteres på Stortinget, konstaterer Sørensen.

I Norge har samfunnsøkonomene satt dagsorden i klimapolitikken. Og da har «kostnadseffektivitet» blitt det sentrale begrepet, legger han til.

– Jeg tror andre land oppfatter Norge som tvetydig i klimapolitikken. Vi vil gjerne framstå som foregangsland. Samtidig vil vi eksportere mest mulig gass. Vi risikerer å bli oppfattet som rike og selvgode, som ønsker å kjøpe oss ut av problemene, sier Sørensen.