Sleip, ekkel og nyttig

Vår slektning slimålen er en følsom type. Det kan komme oss mennesker til gode.

Publisert

I stummende mørke og omsluttet av kulde graver slimålen seg ned på sjøbunnen. Bare munnen med kransen av de korte tentaklene stikker opp av gjørma.

Der ligger den og værer etter fordervelse og død. Kanskje har du satt fiskegarn i nærheten? Da har du invitert til et festmåltid for mudderboeren. Hvis du forstyrrer den, sender den fra seg store kaskader med klebrig slim.

Og en sånn utrivelig skapning skal en være i slekt med?

På samme utviklingslinje

- Slimålen hører til rundmunnene og er på samme utviklingslinje som mennesket, konstaterer professor emeritus Sture Falkmer ved Institutt for laboratoriemedisin, barne- og kvinne- sykdommer.

Arten har levd på jorda i 500 millioner år og var blant de første som utviklet noe som var begynnelsen til en virvelsøyle. Også de øvrige anatomiske strukturene er i hovedsak «primitive», men av den typen som er felles for de høyere virvelsøyledyrene (vertebratene).

- Disse egenskapene har vakt interesse hos forskere siden 1700-tallet. Pionerene var alle skandinaver, blant de mest kjente var Fridtjof Nansen. Men til tross for langvarig og nøye gransking, er det fremdeles mye vi ikke vet. For eksempel er det et uløst mysterium hvordan slimålen formerer seg, forteller Falkmer.

- For 150 år siden lyste Det danske vitenskapsakademiet ut en pris til den som kunne avsløre hemmeligheten. Prisen er fortsatt ledig, legger han til.

sleiping uten fiender

Slimålen fins i de fleste norske fjorder og kan bli opp til 40 cm lang og tykk som en tommelfinger.

Slimålens artsnavn, Myxine glutinosa, er avledet av greske myxa, som betyr slim, og latinske gluten, som betyr lim. Navnet skyldes slimålens evne til lynraskt å bygge et tykt, beskyttende slimlager rundt kroppen hvis den blir stresset. Dette gjør at slimålen antakelig har få fiender.

Slimet er «armert» med svært sterke fibertråder. Forskere prøver stadig å finne ut hvordan slimfibrene er sammensatt for å framstille et nytt syntetisk materiale.

Forsket på diabetes

Selv har medisinprofessoren studert den merkverdige skapningen siden 1960-tallet. Som nyutdannet medisiner ble han trukket inn i forskning på diabetes (sukkersyke) ved universitetet i Uppsala. Prosjektet gikk ut på å undersøke produksjon av insulin, som foregår i Langerhans celleøyer i bukspyttkjertelen.

Falkmer og kollegene studerte de hormonproduserende organene, først i beinfisk og siden i slimål, og sammenlignet funnene med forholdene hos mennesket. Underveis gjorde de overraskende og oppsiktsvekkende funn.

Fant leverkreft

- Slimålens insulin produseres i et ørlite organ (øycelleorganet), som ligger i veggen til gallegangens munning i tarmen og er det mest opprinnelige av alle kjente insuliner. For å få tilstrekkelige mengder for biokjemiske analyser av dette unike insulinmolekylet, håndterte vi slimål i store mengder.

Vi pirket ut titusentalls organer for å få til et gram. Mens vi holdt på med dette, la vi merke til at noen av slimålene hadde merkelige knuter i leveren. Noen var på størrelse med et knappenålshode, mens andre var store som en ert. Nærmere undersøkelser avslørte at det var kreftsvulster, for det meste leverkreft. For første gang i verden ble det vitenskapelig slått fast at også primitive dyrearter kan utvikle kreft.

Syk av maten?

Oppdagelsen ledet til systematiske undersøkelser. Forskerne fant at mellom én og åtte av 100 store slimåler de undersøkte, hadde kreft i lever eller øycelleorganet.

Dette var høyere utbredelse av en kreftsykdom enn hva som noen gang var målt blant både dyr og mennesker. Slimålene ble tatt ved munningen av Gullmarsfjorden i Sverige og ute i åpent hav. De kreftsyke slimålene kom uten unntak fra Gullmarsfjorden.

Studiene varte over flere år, og i begynnelsen av 1970-årene kom en ny overraskelse. I løpet av få år ble forekomsten av kreftsvulster drastisk redusert og ble til slutt helt borte.

- I mellomtida hadde vi fått påbud om installasjon av kloakkrenseanlegg i Gullmarsfjorden og lovforbud i Sverige mot bruk av klorinerte pestisider som DDT, PCB og lignende. Slimålen lever på sjøbunnen og livnærer seg av åtsler. Det var nærliggende å tro at den utviklet kreft fordi den spiste fisk som var død av forurensning, sier Falkmer.

Vår tids kanarifugl

Teorien om denne sammenhengen mellom leverkreft og forurensning er omdiskutert. I likhet med mennesket befinner slimålen seg i slutten av næringskjeden. Derfor mener Falkmer at helsetilstanden hos slimål er en god indikator på graden av forurensning i vannet.

- I gamle dager brukte gruvearbeiderne kanarifugler til å varsle giftige gasser i gruvegangene. Hvis kanarifuglen sluttet å synge, var det en advarsel om at oksygenet var i ferd med å ta slutt. På samme måte kan slimålen være vår tids kanarifugl i forhold til kreftframkallende stoffer i omgivelsene, mener Falkmer.

Han legger til at primær leverkreft hos mennesker er lite utbredt i Vesteuropa, mens det er relativt mye i Afrika og Kina.

- Dette forholdet har blitt forklart med geografiske forskjeller i ernæring og infeksjoner. At sykdommen forekommer hyppig hos dyr som spiser forurenset fôr, styrker hypotesen om at dårlig mat kan være en av flere årsaker til denne krefttypen.

Evig fascinasjon

I tillegg til undersøkelser av diabetes og leverkreft har Falkmer og forskerkollega Kåre Emil Tvedt ved NTNU studert slimål i tilknytning til saltsyreproduksjon og fordøyelse. Videre har nyreforskere brukt slimålen for å studere hvordan menneskets nyrer har utviklet seg, og nevroanatomer har undersøkt hjernen.

- Det som har foregått på tidligere utviklingsstadier, forteller også noe om hvordan vi har det i dag. Derfor er det viktig å se hvordan de anatomiske strukturene og de fysiologiske funksjonene er bygd opp fra begynnelsen av. Det skjer en stadig utvikling som styres av evnen til å overleve, framhever Falkmer.

Etter vel 50 års studier er Falkmer fremdeles fascinert av slimål, og han vil overhodet ikke høre den omtalt som «ekkel». Som en kuriositet forteller han at han til og med har hatt den på menyen. For eksempel som pytt-i-panne, med garnityr av slimålegg.

- Ikke spesielt godt, innrømmer han. Derimot skryter han av å ha en svært spesiell og uslitelig lommebok - i garvet slimålskinn.